Faktaboks

Magnus 1. Olavsson den gode
Levetid - kommentar
Født 1024; nøyaktig fødselsdato og fødested er ikke kjent; Død høsten 1047 i Danmark
Virke
Konge
Familie
Foreldre: Kong Olav 2 Haraldsson den hellige (ca. 995–1030) og tjenestekvinnen Alvhild. Ugift.

Magnus den gode var konge fra 1035, og det er naturlig å se hans kongedømme som en fortsettelse av kongedømmet til faren, Olav Haraldsson. Samtidig satte Magnus' regjering et skille i norsk politisk historie. Fra midten av 900-tallet hadde danske konger i lange perioder gjort seg sterkt gjeldende også i Norge. Da det danske nordsjøveldet gikk i oppløsning (1035–42), ble det slutt på dette. Faktisk ble situasjonen for en tid snudd: Magnus ble 1042 også valgt til dansk konge; men de senere norske kongene klarte ikke å opprettholde denne stillingen.

Magnus' mor, Alvhild, var tjenestekvinne hos kong Olav. Kongesagaene sier hun var av god ætt og meget vakker, men vi vet ellers ingenting om henne. Snorre forteller en anekdote om Magnus' fødsel som skal forklare hans uvanlige navn: Kong Olav ville ikke forstyrres midt på natten da Alvhild skulle føde. Fødselen ble vanskelig, og barnet holdt på å dø. Derfor måtte det døpes straks, og Sigvat skald, som var kongens venn, gav navn til den nyfødte. Han kalte ham etter Karlamagnus (Karl den store) – “for han var den beste mann han visste i verden”. Anekdoten trenger ikke å være sann. Men navnet viser at Karl den store fremstod som et ideal i kretsen rundt kongen i det nykristnede Norge, samtidig som det også vitner om Magnus' status allerede fra fødselen av.

Da Olav Haraldsson måtte flykte fra Norge 1028, var den fire år gamle Magnus med på flukten helt til Russland. Han ble værende der da faren drog tilbake til Norge for å gjenvinne kongedømmet to år senere. Etter Olavs fall på Stiklestad 1030 syntes det knapt tenkelig at Magnus Olavsson noen gang skulle kunne bli norsk konge. Men det danske styret under Svein Alfivason ble raskt upopulært og også motarbeidet av flere som tidligere hadde støttet dansk kongemakt i Norge. Det oppstod en allianse mellom kong Olavs tidligere hirdbiskop, Grimkjell, og to av Olavs mest innflytelsesrike motstandere i årene før 1030, trønderhøvdingene Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson. De to sistnevnte reiste til Russland 1034 for å hente hjem den da 10 år gamle Magnus og gjøre ham til konge. På deres vei hjemover sluttet Astrid, Olavs enkedronning, seg til dem i Sverige. Hun var søster av den svenske kongen og ordnet med svensk hærhjelp. Kong Svein rømte fra Norge uten at det kom til noen vesentlig kamp, og Magnus ble tatt til konge 1035.

Det ble inngått avtaler om at den nye kongen ikke skulle søke hevn over farens motstandere. Dette løftet holdt ikke Magnus. Bl.a. ble Kalv Arnesson, som hadde vært blant de fremste i bondehæren på Stiklestad, tvunget til å forlate landet. Etter Kalvs flukt inntok Einar Tambarskjelve, som ikke selv hadde deltatt i slaget, plassen som Magnus' viktigste rådgiver. Sigvat skald advarte imidlertid Magnus mot den harde linjen han hadde slått inn på, i kvadet Bersǫglisvísur. Her fremholder skalden idealet av den rettferdige konge som holder loven og respekterer inngåtte avtaler. Han advarer også kongen mot dårlige rådgivere – antakelig mot Einar Tambarskjelve. Sigvat var ellers nært knyttet til enkedronning Astrid, som hadde stor innflytelse. Advarslene fra farens gamle venn skal ha fått Magnus til å besinne seg. Etter dette fikk han tilnavnet “den gode”.

Magnus var knapt 18 år gammel da han 1041/42 la ut på sitt første krigstog til Danmark. Foranledningen var at den danske kongen Hardeknud var dratt til England for å overta det engelske kongedømmet etter sin døde bror. Dermed var det oppstått et politisk vakuum i Danmark. 1042 døde Hardeknud, og Magnus ble samme sommer hyllet som dansk konge. De norsk-islandske kongesagaene vil ha det til at Magnus ble dansk konge som følge av en “arvepakt” mellom ham og Hardeknud, inngått noen år i forveien, hvoretter den lengstlevende av de to skulle arve den andres rike. Men sannsynligvis svarer ikke dette til historiske realiteter.

Trusselen fra et slavisk folk, venderne, som presset på mot Jylland fra sørøst, skal ha gjort danskene velvillig stemt overfor Magnus' kongedømme. Danmark og Norge fortonte seg ennå for mange som et felles politisk “rom”, og samling om én konge betydde at kreftene kunne settes inn der de trengtes mest. Våren og sommeren 1043 herjet Magnus i vendiske farvann, blant annet skal han ha brent den legendariske borgen Jomsborg på den tyske østersjøkysten. I slutten av september samme år vant han et større slag mot venderne på Lyrskog hede, nær Slesvig. Det at Magnus også ble dansk konge, brakte ham imidlertid i motsetningsforhold til den svenske kongen, som ikke ønsket ett stort rike i vest.

Men Magnus' danske kongedømme ble snart enda mer truet av Svend Estridssøn. Han var Knud den stores søstersønn, og klarte også å bli hyllet som dansk konge etter at han først i en periode hadde vært Magnus' jarl. Magnus og Svend utkjempet flere slag til sjøs 1043–45, og Magnus herjet dessuten i Skåne og på Fyn, men uten at det kom til noen militær avgjørelse. Svend ble støttet av den svenske kongen.

Som dansk konge mente Magnus at han i tillegg hadde krav på den engelske tronen. Ifølge engelske kilder forberedte den engelske kongen Edvard Bekjenneren seg på et angrep fra Magnus sommeren 1045, men det ble ikke noe av angrepet.

1045 kom Magnus' farbror, Harald Sigurdsson, tilbake til Norden etter mange års krigstjeneste i Konstantinopel, med betydelige militære og økonomiske ressurser, åpenbart for å bli norsk konge. Harald allierte seg først med Magnus' fiender i Danmark og Sverige. Men før det kom til kamp, bøyde Magnus av, og han og Harald ble enige om å regjere Norge sammen med delt kongemakt. Dette samkongedømmet ble innledet 1046.

Høsten 1047 døde Magnus under en flåteekspedisjon til Danmark. De norsk-islandske sagaene sier det var av sykdom, mens en dansk årbok, Rydårboken, med en viss støtte i engelske kilder, sier han falt i sjøen fra en landgang og druknet. Liket hans ble ført til Kristkirken i Nidaros, hvor også faren, Olav den hellige, var gravlagt. Magnus etterlot seg bare en datter, Ragnhild (hvis mor er ukjent). Det ble således Harald Hardråde og hans etterslekt som skulle videreføre det norske kongedømmet.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • NFH, bd. I:2
  • A. Bugge: Smaa bidrag til Norges historie på 1000-tallet, VSK Skr. II 1914 nr. 2, 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 9, 1940