Faktaboks

Lorentz Dietrichson
Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson
Født
1. januar 1834, Bergen
Død
6. mars 1917, Kristiania
Virke
Kunsthistoriker og forfatter
Familie
Foreldre: Bankbokholder Fredrik Dietrichson (1800–52) og Marie Heiberg Dahl (1808–83). Gift 31.3.1862 med kunstmaler Johanne Mathilde Bonnevie (1837–1921; se Mathilde Dietrichson).
Lorentz Dietrichson

Lorentz Dietrichson malt av konen Mathilde Dietrichson, 1901. Kunstindustrimuseet i Oslo.

Lorentz Dietrichson
Av /※.

Lorentz Dietrichson ble 1875 Norges første professor i kunsthistorie. Han virket til sin død som en betydningsfull forsker og formidler av norsk og internasjonal kunsthistorie, bl.a. gjennom sitt verk om de norske stavkirkene. Han var aktivt engasjert i museumsarbeid og ivret for å skape gode vilkår for norsk kunst. I yngre år utgav han dessuten banebrytende arbeider innen nordisk litteraturhistorie. Han skrev også dikt og skuespill, og hans erindringsverk Svundne Tider er en klassiker i sin sjanger.

Dietrichson vokste opp som eneste barn i et hjem med diktere og kulturinteresserte embetsmenn i foreldrenes omgangskrets. Ti år gammel begynte han på Bergens latinskole, hvor han de seks første årene hadde Lyder Sagen som lærer. Han gikk lei av skolen, og sluttet der 1851 for å forberede seg privat til examen artium hos Fredrik Moltke Bugge. Etter examen artium 1853 ved universitet i Christiania og anneneksamen året etter begynte han å studere teologi, men han var mer opptatt av å dyrke sine litterære og kunstneriske interesser. Han engasjerte seg i studentliv og sangerfester og oppgav teologistudiet for godt 1858.

Studentferden til Uppsala sommeren 1856 gjorde ham til skandinavist, en overbevisning som varte hele livet. 1858 konkurrerte han om en stipendiatpost i nordisk litteratur ved universitetet i Christiania, men ble til sin store skuffelse innstilt som nr. 2 etter Cathrinus Bang. 1859 drog han tilbake til Uppsala og fikk 1860 (formelt utnevnt 1861) et ulønnet dosentur i estetikk og nordisk litteratur der.

En tysklandsreise 1860 vekket hans interessere for billedkunst. Nå ønsket han å utdanne seg til litteratur- og kunsthistoriker, og 1862–65 levde han et “vagabondliv” i Tyskland og Italia, særlig Roma. Han ble sekretær ved det svensk-norske konsulatet i Roma og bibliotekar ved Skandinavisk Forening, samtidig som han livnærte seg ved å skrive reisebrev. På denne reisen ble han venn med Bjørnson og Ibsen. Vinteren 1865 bodde han i Christiania, men fikk ikke arbeid, og vendte tilbake til Uppsala.

1862 hadde Dietrichson giftet seg med malerinnen Mathilde Bonnevie. Gjennom henne han ble kjent med norske malere i utlandet, og hun var hans reisefølge på de fleste av hans mange vitenskapelige reiser og utenlandsopphold. 1863 fikk de datteren Honoria, som senere ble en av Norges første kvinnelige leger.

Dietrichson søkte i 1860-årene gjentatte ganger om stipend for å studere litteratur- og kunsthistorie, uten å lykkes. Høsten 1866 søkte han det nyopprettede professoratet i nordisk litteratur ved universitetet i Christiania, men stillingen gikk til Bang. Samme år ble han amanuensis ved det nyåpnede Nationalmuseum i Stockholm og orienterte seg heretter mer i kunsthistorisk retning. 1867 fikk han et vikariat som lærer i kunsthistorie ved Fria Konstnernas Akademi i Stockholm, hvor han ble ekstraordinær professor 1869.

1868–69 var han prinsesse Louises lærer i dansk litteratur og historie, og innledet et vennskapsforhold til kongefamilien. 1869–70 reiste han i Ungarn, Tyrkia, Lilleasia, Hellas og Italia. 1870 ble han overlærer ved Slöjdskolan, hvor han foreleste over “konstens tillämpning på industrien” med opptil 900 tilhørere i salen.

På tross av sitt ry i Sverige som foreleser og forfatter ønsket Dietrichson seg en stilling ved universitetet i Christiania. Etter forslag fra Bjørnson arbeidet filosofiprofessoren M. J. Monrad fra 1873 for at det skulle bli opprettet en stilling i kunsthistorie for Dietrichson. Monrad argumenterte overfor universitetets ledelse og stortinget med at kunsthistoriefaget lenge hadde vært et savn ved universitetet og at det “nu tilfældigvis er en begavet norsk Mand, hvem mange Aars Ophold i Udlandet og Benyttelse af dets rige Kunstsamlinger har sat i Stand til at erhverve sig grundige Kundskaber i dette Fag, ligesom han har vist sig i Besiddelse af særdeles heldige Lærergaver”. Dietrichson ble utnevnt til ekstraordinær professor i kunsthistorie 1875, og i februar året etter holdt han sin tiltredelsesforelesning.

Som landets eneste kunsthistoriker foreleste og forsket Dietrichson på hele det kunsthistoriske felt – Orientens, europeisk og norsk kunst fra de eldste tider til samtiden. Han var kjent for sin levende muntlige fremstillingsform, og samlet alltid mange tilhørere. Som hjelpemiddel til forelesningene etablerte han 1876 Samlingen af kunsthistorisk Undervisningsmateriale. Fra 1890-årene og fremover samlet det seg en rekke unge rundt ham – Jens Thiis, Harry Fett, Rolf Thommessen, Carl W. Schnitler, Hans Dedekam, Frederik B. Wallem og Einar Lexow.

Dietrichsons omfattende forfatterskap spenner vidt. Han gjorde banebrytende og vitenskapelig grunnleggende arbeider innen to unge vitenskaper: litteratur- og kunsthistorie, foruten at han skrev minneverdige dikt, skuespill, reisebeskrivelser og memoarlitteratur. I unge år vurderte han å bli dikter og utgav Olaf Liljekrands (1857) og Samfundsviser og Sange af Jørgen Latiner (1859). Som ivrig korsanger skrev han tekster til kantater i anledning offentlige festdager og jubileer, f.eks. Nys sejled vi en solblank Time (til sangerfesten i Bergen 1863). I diktet Kivle-Slaatten (1879) klaget han over de dårlige vilkårene for kultur i Norge. Blant Dietrichsons skuespill er det viktigste En arbetare (1872), som ble oppført i Sverige, Norge og Tyskland. Reisebeskrivelsen Fra min Vandringstid (1875–77) og det meget leseverdige memoarverket Svundne Tider (1896–1917) hører til blant klassikerne i sin sjanger.

Dietrichsons litteraturhistoriske forfatterskap har satt varige spor. 1860 utkom Læredigtet i Nordens poetiske Literatur, en omarbeidet versjon av konkurranseavhandlingen fra 1858. Her innførte han begrepet sentrallyrikk, som er særegent for skandinavisk litteraturforskning. Etter å ha behandlet dansk (1860) og svensk 1800-tallslitteratur (1862) utgav han 1866–69 tobindsverket Omrids af den norske Poesis Historie. Det var den første fremstillingen av Norges litteraturs historie og utvikling fra folkevisenes tid og til samtiden, og var påvirket av tendenser innen samtidig historieskrivning, særlig Ernst Sars. Første bind omhandler tiden fra middelalderen frem til 1814, det andre tar for seg tiden etter 1814 og frem til Ibsen og Bjørnson.

Fra begynnelsen av 1860-årene arbeidet Dietrichson parallelt med litteratur- og kunsthistorie. Faggrensene var ennå ikke skarpt atskilt, og diktningens og kunstens historie og teori hadde sitt fellesskap i estetikken. Hans populære formidling av tysk idealistisk estetikk utkom heftevis 1867–79 i to rikt illustrerte bind med tittelen Det skönas verld. 1875–76 utgav han Tidsskrift för bildande konst och konstindustri.

Dietrichsons kunsthistoriske forfatterskap favner meget bredt i emner, perioder og sjangere. Foruten større publikasjoner skrev han en mengde kritikker og vitenskapelige og populære artikler om kunst i norske, svenske, danske og tyske tidsskrifter og aviser. Hans første kunsthistoriske forsøk, Den bildende Kunst i dens historiske Forhold til Religionsformerne (1862), brakte ham ut i en heftig debatt i dagspressen med greskfilologen J. E. Thaasen. En artikkelserie i Tidskrift för byggnadskonst och slöjd fra 1871 avspeiler hans tanke om kunstens folkeoppdragende rolle og hans ønske om å bringe skjønnheten inn i hjemmene. Dette ligger også til grunn for hans første større arbeid over norsk kunst, Den norske Treskjærerkunst, dens Oprindelse og Udvikling (1878), hvor han hevdet at bare en nasjonalt preget kunstindustri kunne konkurrere med utenlandsk import.

Den første kunstnermonografi med verkkatalog over en norsk kunstner var Dietrichsons tobindsverk om Adolph Tidemand (1878–79), som fremdeles er et standard konsultasjonsverk. Dietrichson utarbeidet kataloger til flere norske kunstsamlinger, og 1887 utkom hans beretning om Nasjonalgalleriets første 50 år.

I monografien Christusbilledet argumenterte han for at de kristne Gudsfremstillinger var modifikasjoner av antikke, hedenske forbilder. Boken fikk positiv omtale både i norsk og tysk presse. 1884 utgav han Antinoos. Eine kunstarchäologische Untersuchung, med en omfattende resonnerende katalog over alle kjente Antinoos-fremstillinger. Året etter vakte han fornyet debatt om naturalisme og impresjonisme i litterære og kunstneriske kretser med artikkelsamlingen Fra Kunstens Verden.

Det grunnleggende vitenskapelige verket De norske stavkirker (1892) var den første sammenhengende fremstilling av stavkirkenes historie. Bokens katalog er fremdeles den mest omfattende innen sitt emne, og på tross av dens norske språkdrakt vakte den internasjonal anerkjennelse. Det gjorde også praktverket Die Holzbaukunst Norwegens in Vergangenheit und Gegenwart (1893), som han utgav sammen med arkitekt Holm Munthe. Dietrichson fryktet at uvitenhet skulle føre til at de gamle kirkelige kulturminnene gikk tapt. Som botemiddel skrev han en innføring om norsk kirkebygningskunst til Landstads Kirkesalmebog. Folkeopplysningstanken lå også til grunn for Omrids af den kirkelige Kunstarkæologi (1902), beregnet på teologer.

1898–99 utgav Dietrichson biografien Hans Gude, som en hyllest til sin gode venn og høyt verdsatte kunstner. Etter en forskningsreise sammen med arkitekt Johan Meyer 1900 utgav de to 1906 Monumenta Orcadica. Nordmændene paa Orkenøerne og deres efterladte Mindesmærker. Den populært fremstilte Vore fædres verk. Norges kunst i middelalderen (1906) bygger på foredrag Dietrichson hadde holdt ved nordiske universiteter.

Dietrichson etterlot seg flere upubliserte bokmanuskripter. Av disse er deler av hans store Norges kunsts historie utgitt i to bind 1991–93.

Dietrichson engasjerte seg også i kvinnesaken. 1887 utgav han Mode og Dragtreform, der han påviste hvor hemmende den samtidige klesmote var for kvinnenes muligheter til å virke fritt. I Camilla Collett og hendes Indlæg i Kvindesagen (1894) roste han forfatterinnen for hennes bidrag til kvinnens frigjøring.

Det var nær forbindelse mellom Dietrichsons yrkesvalg og hans praktiske engasjement i kulturlivet. Han deltok i opprettelsen av litterære selskaper, museer og samlinger og hadde mange tillitsverv. 1860 tok han initiativ til opprettelsen av Namnlösa Sällskapet, en krets av estetikere og diktere som kalte seg “Signaturerna”. Han var sekretær og møtearrangør for Selskapet Andvake, som hadde til formål å styrke samfølelse og fordragelighet innen intellektuelle kretser i Christiania. 1875–77 var han medlem av komiteen for Tegneskolens omstrukturering. Han satt ofte i komiteer ved verdensutstillinger o.l., noe som brakte ham ut på mange reiser.

Dietrichson så på mangelen av kunstsamlinger som en utfordring. 1872 deltok han i stiftelsen av Slöjdföreningens museum i Stockhom. 1876 var han medstifter både av Kunstindustrimuseet i Kristiania (styreformann 1876–79 og 1882–1905) og Kobberstikk- og Håndtegningssamlingen (styreformann 1876–83). Han engasjerte seg sterkt i realiseringen av Skulpturmuseet, der han var styremedlem 1876–89 og direktør 1889–1902. Som eneste profesjonelle kunsthistoriker var han selvskreven som medlem av Nasjonalgalleriets styre 1880–85, formann 1885–90. Han deltok i opprettelsen av Den norske Husflidsforening 1891, og 1897–1900 var han styremedlem i Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevarelse. 1886 kjøpte han Nore stavkirke i Numedal for å redde den fra å bli revet, og skjenket den til foreningen 1890.

Dietrichson ble innvalgt i Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) 1877, men holdt sjelden foredrag der. Derimot drev han en utstrakt privat foredragsvirksomhet over hele Norden.

Dietrichson var styreformann i Det norske Studentersamfund 1878 og 1885. Den siste perioden ble formørket av en opprivende konflikt mellom ham og Ibsen og høyre- og venstrefløyen i Studentersamfundet. Bakgrunnen var at Ibsen nektet å la seg hylle med fakkeltog av studentene så lenge Dietrichson var deres formann. Saken vakte bitre følelser hos begge de to gamle vennene, som likevel ble forsonet igjen senere. Et resultat av konflikten var at venstrefløyen brøt ut og stiftet Den frisindede studenterforening. Tidens opphetede politiske klima var også noe av bakgrunnen for stridighetene med de unge malerne Erik Werenskiold, Christian Krohg og Frits Thaulow, og for hans motsetningsforhold til kunstkritikeren og -historikeren Andreas Aubert. Fra Dietrichsons side gjaldt kritikken i første rekke faglige, kunstteoretiske spørsmål, men han ble assosiert med høyresiden og konservatismen.

Dietrichson var en sårbar mann som mislikte konflikter. Dessverre kunne hans krenkede selvfølelse til tider lede ham ut i unødvendig bitter kamp. 1880-årenes stridigheter har i litteraturen etterlatt bildet av Dietrichson som en konservativ og stivsinnet person, mens hans vitenskapelige virksomhet viser at han var helt på høyde innen forskningsfeltet. Denne intellektuelle smidighet ble fremhevet i en av nekrologene ved hans død: “Lorentz Dietrichson fik sit aandspræg i romantikens tidsalder, og dette har selvfølgelig altid til en viss grad vedblit at præge hans livssyn og forfatterskap. Men med den overordentlige elasticitet, som alltid har udmerket hans personlighet, har han dog forstaaet at følge skiftende tiders skiftende aandstrømninger og har formaadd at lægge ind under sin forstaaelse, hvad man skulde trodd vilde ha været ham fremmed.”

Dietrichson ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1904 og innehadde flere utenlandske ordener, bl.a. ridder av Nordstjärneorden (1875) og kommandør av Dannebrogordenen (1888). Ved Uppsala universitets 400-årsjubileum 1877 ble han kreert til æresdoktor. Han mottok en rekke æresmedlemskap i foreninger og styrer. Til hans 70-årsdag 1904 kjøpte Kunstindustrimuseet et portrett av ham, utført av hans hustru, og en byste modellert av Gustav Vigeland ble plassert i kollegieværelset på universitetet. Første nummer av tidsskriftet Kunst og Kultur utkom som festskrift til hans 75-årsdag med bidrag fra kolleger og elever. 1907 satte ekteparet Dietrichson sin formue på 60 000 kr i “Professor Lorentz Dietrichson og hustrus legat til fremme av kunsthistorisk forskning”.

Dietrichson hadde en stor venne- og bekjentskapskrets blant diktere, kunstnere, vitenskapsmenn og politikere. På eldre dager var han hemmet av svekket syn, men han var virksom i sin stilling like til sin død. Så sent som høsten 1916 holdt han forelesninger for et stort auditorium. Han døde 83 år gammel i mars 1917 etter et kort sykeleie og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund.

Verker

    Et utvalg

  • Bibliografi frem til 1885 i Dietrichsons biografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 157–166
  • Visebog for Det norske Studentersamfund (sm.m. N. A. Nicolaysen og A. M. Borchgrevink), 1856
  • Olaf Liljekrands. Et Digt, København 1857/Christiania 1858
  • Samfundsviser og Sange af Jørgen Latiner, 1859
  • Indledning i Studiet af Danmarks Literatur i vort Aarhundrede. Literærhistoriske Forelæsninger, holdne i Uppsala Vaarterminen 1860, Uppsala 1860
  • Læredigtet i Nordens poetiske Literatur, Stockholm 1860
  • Den bildende Kunst i dens historiske Forhold til Religionsformerne. Et indledende kunsthistorisk Omrids, 1862
  • Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede, København 1862
  • red. Nordisk Tidskrift for Literatur og Kunst, København 1862–63
  • Omrids af den norske Poesis Historie, 2 bd., København 1866–69
  • Det skönas verld. Estetik och konsthistoria, med specielt afseende på den bildande konsten. Populärt framställda, 2 bd., Stockholm 1867–79
  • Producentens och konsumentens förhållande till frågan om skönhetssinnets utveckling i vårt dagliga lif, i Tidskrift för byggnadskonst och slöjd 1871
  • En arbetare. Skådespel i tre akter, Stockholm 1872 (norsk utg. 1875, ty. utg. 1877)
  • Från min vandringstid, 3 bd., Stockholm 1873–75 (norsk utg. Fra min vandringstid, 1875–77)
  • Karl Folkunge. Dramatisk dikt i fyra akter, Stockholm 1874
  • red. Tidskrift för bildande konst och konstindustri, Stockholm 1875–76
  • Fortegnelse over Kobberstik, Raderinger og Formsnit, udstillede i Kobberstik- og Haandtegnings-Samlingen i Christiania tilligemed en kort Fremstilling af Kobberstikkunstens Historie, 1877
  • Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker. Et bidrag til den norske Kunsts Historie, 2 bd., 1878–79
  • Den norske Treskjærerkunst, dens Oprindelse og Udvikling. En foreløbig Undersøgelse, 1878
  • Kivle-Slaatten. Thema og Variationer over et norsk Folkesagn. Et polemisk Digt, 1879
  • Christusbilledet. Studier over den typiske Christusfremstillings Oprindelse, Udvikling og Opløsning, København 1880
  • Michelagniolo. En biografisk studie, Stockholm 1880
  • Skulpturmuseets Samling af Afstøbninger og originale Billedhuggerarbejder. En historisk-kritisk Beskrivelse, 1881
  • Nationalgalleriets Samling af Malerier og Billedhuggerarbeider. En historisk-kritisk Beskrivelse, 1882
  • Antinoos. Eine kunstarchäologische Untersuchung, 1884
  • Fra Kunstens Verden. Foredrag og Studier, København 1885
  • Det norske Nationalgalleri. Dets tilblivelse og udvikling i anledning af dets 50-aarige tilværelse, 1887
  • Mode og Dragtreform. 3 Foredrag holdte i Universitetets Festsal i Mai 1886, 1887
  • De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske utvikling. Et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie, 1892
  • Die Holzbaukunst Norwegens in Vergangenheit und Gegenwart (sm.m. H. Munthe), Berlin 1893 (opptrykk Hannover 1982)
  • Camilla Collett og hendes Indlæg i Kvindesagen, 1894
  • Svundne Tider, erindringer, 4 bd., 1896–1917 (faksimileutg. av bd.1 og 4, 1984; sv. utg. av bd. 2 og 3, En norrmans minnen från Sverige, 2 bd., Stockholm 1901–02)
  • Hans Gude. En biografisk Skizze, 1898–99
  • Omrids af den kirkelige Kunstarkæologi, med særligt Hensyn paa Den Norske Kirke. Til Brug ved Forelæsninger og Selvstudium, 1902
  • Monumenta Orcadica. Nordmændene paa Orkenøerne og deres efterladte Mindesmærker (sm.m. J. Meyer), 1906
  • Vore fædres Verk. Norges Kunst i Middelalderen. En populær Fremstilling, 1906

    Etterlatte papirer

  • Deler av Dietrichsons manuskript Norges kunsts historie er utgitt i to bind (bd. 1 I det nittende århundre, 1991, bd. 2 Renaissance og dansketid, 1993) og eies av Avd. for kunsthistorie, UiO
  • etterlatte manuskripter og korrespondanse finnes i Håndskriftsaml., NBO

Kilder og litteratur

  • Dietrichsons erindringer Svundne Tider og etterlatte papirer (se ovenfor)
  • biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • Kunst og kultur. Studier og afhandlinger L. Dietrichson tilegnet i anledning af hans 75-aarige fødselsdag fra Kunsthistorisk forening, 1908
  • nekrolog i Mgbl. 6.3.1917
  • E. Lexow: “Kunst- og kulturforskning”, i Norsk historisk vitenskap i femti år 1869–1919, 1920
  • C. Dietrichson: Stamtavle over slekten Dietrichson, 1923
  • F. Paasche: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • NLH/Bull, bd. 4, 1937
  • B. Grandien: Rönndruvans glöd. Nygöticistiskt i tanke, konst och miljö under 1800-talet, Stockholm 1987
  • I. Glambek: Kunsten, Nytten og Moralen. Kunstindustri og husflid i Norge 1800–1900, 1988
  • N. Messel: “Lorentz Dietrichson og norsk kunsthistorieskrivning”, i Norges kunsts historie, 1991 (se ovenfor)
  • E. Østerud: “Norsk litteraturhistories 'svundne tider'. Skandinavisten Lorentz Dietrichsons pionerarbeider”, i S. Aa. Aarnes (red.): “Laserne”. Studier i den dansk-norske felleslitteratur etter 1814, 1994
  • M. B. Guleng: “Kunsthistoriefaget i Norge i Lorentz Dietrichsons professortid”, i Ku&K nr. 2/1996, s. 106–125
  • d.s.: “Lorentz Dietrichsons kunsthistoriske prosa”, i E. B. Johnsen og T. B. Eriksen (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bd. 1, 1998, s. 429–439
  • M. Görts: Det sköna i verklighetens värld. Akademisk konstsyn i Sverige under senare delen av 1800-talet, Bjärnum 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Omfattende fortegnelse i F. Bull: Norske portretter. Videnskapsmenn, 1965, s. 345
  • Maleri (halvfigur) av Mathilde Dietrichson, Roma 1863; NG
  • Maleri (brystbilde) av Mathilde Dietrichson, 1871; Statens porträttsamling, Gripsholm slott, Sverige
  • Maleri (3/4–figur) av Mathilde Dietrichson, 1883; Oslo Bymuseum
  • Byste (bronse) av Gustav Vigeland, 1892 (støpt 1923); på Dietrichsons grav, Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Maleri (hoftebilde) av Mathilde Dietrichson, 1901; Kunstindustrimuseet i Oslo
  • Maleri (halvfigur) av Mathilde Dietrichson, 1902; Avd. for kunsthistorie, UiO
  • Byste (bronse) av Gustav Vigeland, 1904; UiO
  • Radering (brystbilde) av Johan Nordhagen, 1913; NG og NBO

    Fotografiske portretter

  • Gruppeportrett av fotograf L. Forbech, ca. 1854; Billedsaml., NBO
  • Portrett av fotograf J. Jaeger, Stockholm, før 1875; Billedsaml., NBO