Faktaboks

Leif Sinding
Født
19. november 1895, Kristiania
Død
13. mai 1985, Oslo
Virke
Filmregissør
Familie
Foreldre: Bankdirektør Helge Sinding (f. 1871) og Karen Sybilla (“Billa”) Bing (1869–1955). Gift 1919 med skuespiller og danser Ellen Buttedahl (17.4.1899–28.4.1980), datter av skuespiller og billedhugger Nils Sæbjørn Buttedahl (1876–1960) og skuespiller Clare Petrea Margrethe Benelli (1871–1933). Sønnesønn av (Ernst) Anton Henrik Sinding (1839–1924; se NBL1, bd. 13); fetter av Thomas Sinding (1896–1951); grandnevø (brorsønns sønn) av Elisabeth Sinding (1846–1930) og Gustav Adolf Sinding (1849–1925).

Leif Sinding tilhørte den ambisiøse generasjonen filmskapere som tok fatt mot slutten av stumfilmtiden. Hans produksjon på 14 spillefilmer er ujevn; her er både filmer med krav på en sentral plass i norsk filmhistorie og rent ut mislykkede prosjekter. Sinding hadde et markant syn på norsk filmpolitikk, som blant annet førte ham inn i NS og okkupasjonstidens Filmdirektorat.

Sinding var født inn i en kjent norsk familie. Farfaren var direktør for Kristiania tekniske skole og fetter av blant andre komponisten Christian Sinding. Leifs far forlot familien og reiste til Sør- eller Mellom-Amerika mens sønnen var ganske liten, og Leif vokste opp på Frogner i Kristiania sammen med moren og søsteren Astri.

Sinding kom tidlig ut i arbeidslivet. Han ble journalist, først i Verdens Gang, deretter i Aftenposten og Morgenbladet. 1918 ble han i tillegg ansatt som den første redaktøren av bladet Helt og skurk, en publikasjon som ble utgitt av filmpioneren Peter Lykke-Seest. Han giftet seg med Ellen Buttedahl 1919, og 1920 ble sønnen Paal Fredrik født. I årene 1921–24 oppholdt han seg en del i Tyskland og Paris for å studere film; dette har han selv betegnet som “uhyre lærerike år” uten å fortelle mer om hvor han gikk i lære.

Sinding skrev manuskriptet til filmen Himmeluret etter Gabriel Scott og satte den i scene sammen med skuespilleren Amund Rydland 1925. Den nye lensmanden året etter skildrer en norsk køpenickiade; en tater lurer bygdefolket, men viser seg godhjertet. Den ble fulgt av Fjeldeventyret, en filmatisering av Bjerregaard og Thranes kjente musikkspill med Sindings hustru Ellen i rollen som Aagot.

1936 startet Sinding produksjonsselskapet A/S Merkur-Film og gav sitt bidrag til “gullalderen” i norsk film. Ikke minst var han opptatt av skjevhetene i samfunnet, noe han viste med Oskar Braaten-filmatiseringen Bra mennesker, hvor Sonja Wigert og Georg Løkkeberg er to utslåtte som blir hundset av omgivelsene, og De vergeløse, som skildrer barnehjemsbarns skjebne i hendene på mennesker som utnytter dem. 1940 kom Tante Pose, en idyll fra embetsmannstiden etter Gabriel Scott; den lever stadig sitt eget liv som juletradisjon i NRK Fjernsynet. Innen den kom opp på kinoene, stod tyskerne i landet. Sinding valgte å samarbeide med okkupasjonsmakten.

Året 1941 ble både triumf og tragedie for Sinding. I januar ble han den første direktøren for det nyopprettede Filmdirektoratet og fikk dermed oppsyn med det meste av landets filmvirksomhet. I juli falt sønnen Paal Fredrik som frontkjemper på østfronten. Den NS-styrte filmpolitikken ble snart preget av rivalisering og intriger, og i desember 1941 gikk Sinding av.

For Sinding betydde sjefsstillingen i Filmdirektoratet først og fremst en sjanse til å realisere ideer han hadde båret på hele sitt voksne liv. I boken En filmsaga fra 1972 har han beskrevet hvordan den norske filmen tidlig kom skjevt ut. Det norske filmmiljøet ble dilettantenes tumleplass. I stedet for å være “i hendene på ansvarsbevisste kunstnere og forretningsmenn”, som kunne la filmutleie og kinoer virke hånd i hånd, ble filmen i Norge skapt “på fattigkassa” av ansvarsløse amatører, uten talent, henfalne til drikk (!), uten midler til å få til noe. Skylden hadde norske myndigheter, som var mer interessert i kontroll og beskatning enn å gi støtte, og hovedsyndebukken ble det kommunale kinosystemet som overførte filminntekter til andre formål. Sindings argumentasjon hadde også et proteksjonistisk moment; han ville kontrollere de amerikanske utleieinteressene og gjøre det vanskelig for utlendinger å drive med film i Norge.

1945 kom landssvikoppgjøret, og i desember 1950 falt dommen – fire års tvangsarbeid. Sinding tok etter hvert fatt på filmarbeidet igjen, men uten hell. Selkvinnen (1953), som han hadde skrevet manus til og Lauritz Falk hadde regissert, ble tatt av programmet etter tre dager og fordømt som tidenes filmfiasko. Gylne ungdom (1956), hvor han forsøkte å ta tak i tidens generasjonskonflikter, ble lansert overfor uvillige anmeldere og ditto publikum og ble hans siste.

Verker

    Filmer

  • Himmeluret, 1925 (tapt)
  • Den nye lensmanden, 1926
  • Fjeldeventyret, 1927
  • Syv dage for Elisabeth, 1927
  • Fantegutten, 1932
  • Vi vil oss et land ... (Høyres valgfilm), 1936
  • Morderen uten ansikt, 1936
  • Bra mennesker, 1937
  • Eli Sjursdotter, 1938
  • De vergeløse, 1939
  • Tante Pose, 1940
  • Kjærlighet og vennskap, 1941
  • Sangen til livet, 1943
  • Heksenetter, 1954
  • Gylne ungdom, 1956

    Bøker

  • En filmsaga, 1972

Kilder og litteratur

  • S. Evensmo: Det store tivoli, 1967
  • L. Sindings erindringsbok En filmsaga (se ovenfor, avsnittet Verker)