Leif Longum

Studietiden i 1950-årene var preget av debatt om den amerikanske nykritikken. For Longum var det ikke litteraturteorien, men heller de pedagogiske mulighetene i denne retningens vekt på tekstanalyse som var interessant. Med sin humanistiske innstilling og sin fortrolighet med tidens eksistensialistiske idéstrømninger ble han særlig opptatt av litteraturens etiske dimensjon og dens evne til å engasjere unge mennesker.

Longum mottok viktige impulser fra sentrale idé- og kulturhistoriske bidrag, blant annet fra sveitseren Denis de Rougemonts bok om kjærlighetsoppfatningens historie i Europa, L’amour et l’occident (1939). Den ble en basis for hans kritiske undersøkelser av Heibergs og Krogs erotiske dramatikk. Longum sporer deres kvinnesyn tilbake til den høviske kjærligheten som ble dyrket i adelige kretser især i Sør-Frankrike i høymiddelalderen.

1976 gav Longum ut en lærebok i dramaanalyse, Å lese skuespill, og året etter redigerte han en samling analyser av verk fra norsk dramatikk. Et område han tidlig var opptatt av, var moderne mediers bruk av klassisk dramatikk, især Henrik Ibsen. I artikkelen Ibsen på TV-skjermen – en ny Ibsen? fra 1978 ser han på hva som skjer når skuespill skrevet for det borgerlige teater på 1800-tallet blir formidlet til et bredere publikum via et elektronisk medium.

Et annet av Longums områder var nordisk fiksjonsprosa og essayistikk. I 1968 gav han ut en presentasjon av norsk etterkrigsprosa, Et speil for oss selv, med karakteristikk av det tidstypiske ved denne litteraturen. Verkene sees som kilder til innsikt i hva det er å være menneske, og i tråd med dette blir analysene gjerne mer etisk enn estetisk profilert.

Longums hovedverk er Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver Hoel–Krog–Øverland (1986). Her bygger han særlig på polemiske og kritiske bidrag av toneangivende aktører. Boken gir et fyldig idéhistorisk bidrag til forståelse av kulturradikalismen, fra dens opprinnelse med Georg Brandes i 1880-årene til dens krise i tiden etter 1945. Longums bilde av bevegelsen fremhever dens robuste rasjonalisme, dens utopiske frihetsdyrkelse og dens nokså mangelfulle filosofiske orientering. I litteraturhistoriske bidrag fokuserte Longum på ideenes kamp, og han tok til orde for å synliggjøre mer av sakprosaens kulturelle betydning i åndshistorien.

I sine essayer fra de senere årene var Longum ofte tilbakeskuende, og især dyrket han nordistikkens faghistorie. En viktig bok er «Norsk» som forsknings- og studiefag (1989), hvor fagets fremvekst sees i sammenheng med samfunnets ønske om politisk styring av morsmålsstudiet. I disse arbeidene er det også et fagdidaktisk innslag. Her som ellers er det først og fremst litteraturformidleren Leif Longum som kommer til orde.

• To kjærlighetsromantikere. En studie i Gunnar Heibergs og Helge Krogs erotiske dramatikk, 1960
• Tidsbilder. Mellomkrigstiden i norsk diktning og debatt, 1965
• Et speil for oss selv, 1968
• En skole for livet? Folkehøgskolen foran nye utfordringer, 1970
• Å lese skuespill. En innføring i drama-analyse, 1976
• Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver Hoel–Krog–Øverland, 1986
• Idékamp og dialog. Nansenskolen, norsk humanistisk akademi 1938–1988 (redaktør sammen med Bernt Hagtvet), 1988
• «Norsk» som forsknings- og studiefag. Historiske perspektiver – aktuelle utfordringer, 1989
• Å krysse sine spor. Artikler, essays, innlegg. 1957–1995, Bergen, 1995
• På fallrepet. Artikler, essays, innlegg. 1962–1997, posthumt, Bergen, 1998
• kapitlene Gullpenntradisjonens fedre, Psykoanalysens formidlere, Einar Skavlan, Dagbladet og gullpenntradisjonen, Arne Skouens ’ytringer’ og Nils Christies forskningsprosa, i Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen (redaktør): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bind 1–2, 1998