Leif J. Wilhelmsen var en av de sentrale aktørene i norsk universitets-, forsknings- og kulturpolitikk i etterkrigstiden.
Wilhelmsen tok examen artium i Tønsberg 1929 og etter filologistudier ved Universitetet i Oslo ble han cand.philol. med engelsk hovedfag 1935. Han hadde studieopphold i Storbritannia 1934, 1936 og 1939 og i Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia 1937. Etter embetseksamen arbeidet han føst som timelærer ved Oslo handelsgymnasium 1935–36 og var deretter lektor i engelsk ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen 1936–47 og dosent samme sted 1947–49. Med permisjon fra NHH tjenestegjorde han som kulturattaché ved ambassaden i London 1946–49.
Wilhelmsen var direktør ved Universitetet i Bergen 1949–57 og deretter ekspedisjonssjef for kulturavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet fra 1957 til han fratrådte dette embetet 1965 av helsemessige grunner. Etter departementskarrieren var han forretningsfører i Det Norske Videnskaps-Akademi 1965–67 og deretter statsstipendiat fra 1967 til sin død 1976. Han var formann i det nyopprettede Norsk Kulturråd 1965–72 og fra 1965 også medlem av Den norske nasjonalkommisjon for UNESCO og varamann i Statens stipendråd. Wilhelmsen var også i flere år formann i Norsk-britisk forening i Bergen, viseformann i styret for FN-sambandets vestlandsavdeling og formann i rådet for En verden i Bergen.
Fra frigjøringen 1945 og frem til sin død var Leif J. Wilhelmsen en sentral skikkelse innenfor kultur- og undervisningsområdet. Han var meget arbeidsom, grundig og nøyaktig, og han så det som en særlig viktig oppgave å bidra til at kunst- og kulturspørsmål ble bragt ut til debatt i videst mulige kretser i samfunnet. Han gjorde også en banebrytende innsats da han året etter opprettelsen av Universitetet i Bergen ble ansatt som dets første direktør og ledet det gjennom den vanskelige i etableringsfasen.
I Leif J. Wilhelmsens ettermæle betegner hans kolleger og samarbeidspartnere ham som en ener og en humanist i smått og stort, helstøpt, urban og rettlinjet i sin ferd og med evne til skapende innsats og samarbeid. Hans arbeid med å bygge ut universitetssektoren i riket, med å trekke opp retningslinjer for norsk kulturpolitikk og det omfattende arbeid med kulturavtaler mellom Norge og andre land blir også understreket. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1965.