Lauritz Opstad var en markant personlighet innenfor norsk museumsvesen i en menneskealder. Han har også satt betydelige spor etter seg som lokal-, kunst- og industrihistoriker.
Etter examen artium i hjembyen Sarpsborg 1937 begynte Opstad å studere filologi ved Universitetet i Oslo og ble cand.mag. 1941 og cand.philol. 1943 med historie hovedfag og hovedoppgave om Sanne og Soli – Skandinavias største sagbruk. Han arbeidet som lektor i Fredrikstad 1944–45 og et halvt års tid som konsulent ved Kunstindustrimuseet i Oslo, der han fikk sin første museale læretid hos museumsdirektør Thor B. Kielland. 1947 ble han ansatt som konservator ved Stavanger Museum med herregårdsmuseet Ledaal, men allerede året etter ble han utnevnt til den nyopprettede stillingen som fylkeskonservator i Østfold. Han satt i denne stillingen i 19 år og markerte seg i denne tiden som museumsmann, administrator, publisist og folkeopplysningsmann. Med uoppslitelig oppfinnsomhet aktiviserte han den historisk-museale virksomhet i fylket, fikk reist ny museumsbygning på Borgarsyssel museum i Sarpsborg og samlet fylkets byer og tettsteder under et felles kultursyn.
Ved siden av en utstrakt foredragsvirksomhet kom nå også en rekke publikasjoner. Den lokale næringslivshistorien fikk sine bidrag gjennom bøker som Moss Jernverk, Haldenhåndverkere gjennom 350 år og Herrebøe Fajance Fabrique, mens Norsk pottemakeri 1600–1900, Premier og pokaler, Boken om Herrebøe-fajansene og Bondens bilder, Høysetetavler fra Østfold også tok opp mer allmenne kunsthistoriske emner. Av mer tradisjonelle lokalhistoriske bidrag kan nevnes bd. 2 av bygdeboken for Rygge og kapitlene om den eldste historien (frem til 1567) i bd. 1 av Sarpsborgs byhistorie.
1967–87 var Opstad direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo. Her kom hans arbeidskraft og museale erfaringer til stor nytte. Han fikk bygd heis for publikum gjennom bygningens fire etasjer, innredet tidsmessig tekstilmagasin med korrekt temperatur og fuktighet, og han omskapte delvis 4. etasje til en permanent utstilling av moderne design. Han innførte også tidsriktig musikk i de respektive stilinteriørene i 3. etasje. I Opstads direktørtid ble det arrangert i alt 225 utstillinger over varierte temaer nasjonalt og internasjonalt, besøkstallet økte vesentlig, og personlig ble han stadig mer orientert mot moderne kunstindustri. Sitt eget kunstsyn formulerte han slik: “En periodes formspråk skapes av filosofene, og blir først oppfattet av kunstnerne,” og “Det fundamentale kan læres, det originale må skapes”.
Til tross for sitt store arbeidspress, som han aldri nevnte selv, rakk Opstad også å bidra markant innenfor faglig-museale organisasjoner, bl.a. som formann i VTM (Foreningen av vitenskapelige tjenestemenn ved museene) 1967–75 og formann i Akershus Slotts Venner 1976–92. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976 og var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden og ridder av Finlands Lejons orden.
Lauritz Opstad uttalte engang i et avisintervju at “psykologi er det viktigste faget for en museumsmann”, og dette preget hele hans fremferd, likesom hans naturlige beskjedenhet, vinnende joviale vesen og hans landskjente kollegiale hjelpsomhet. Han var aldri selvhøytidelig, og det virket som om han alltid hadde god tid.
Opstads eldste sønn Jan-Lauritz Opstad (4.11.1950–) har gått i farens fotspor som kunsthistoriker og er siden 1979 direktør for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim.