Faktaboks

Laurentius Nicolai Norvegus
(Eg. Lauritz Nielssøn) “Klosterlasse” “Pater Norvegus”
Født
1538, Tønsberg, Vestfold
Død
5. mai 1622, Vilnius, Litauen, begr. i Johanneskirken der
Virke
Katolsk geistlig
Familie
Foreldre: Kjøpmann Niels Lauritzsøn (ca. 1498–1580) og mor hvis navn er ukjent (trolig død 1557). Ugift.

“Klosterlasse”, Tønsberg-gutten som ble en nøkkelfigur i motreformasjonen – elsket eller hatet over hele Europa, grunnlærd teolog og glødende forkynner, kløktig aktør i 1500- og 1600-tallets religiøse kontroverser: Det er en aura av eventyr over den norske jesuitten Lauritz Nielssøns omskiftelige livsløp.

Faren var en velstående Tønsberg-kjøpmann som hadde råd til å gi sønnen utdannelse. Ca. 10 år gammel ble Lauritz elev ved Oslo skole, med den senere rektor Rasmus Hjort som lærer, og med senere biskop Jens Nilssøn som skolekamerat (de var ikke i slekt, slik flere har hevdet). Som 16–17-åring kom han til Metropolitanskolen i København, men måtte dra hjem etter morens død og reiste deretter til universitetet i Louvain i nåværende Belgia, dit han kom 1558. Her møtte han den katolske kirke og jesuittordenen, som gav hans liv en ny retning. Han konverterte, studerte filosofi og teologi (bl.a. under den berømte teolog Roberto Bellarmino), ble jesuitt i februar 1564 og presteviet 1565.

I det krevende utdannelsesløpet som nå fulgte, viste pater Laurentius helt usedvanlige evner, både intellektuelt og religiøst, og vant stigende ry som vitenskapsmann, foreleser, sjelesørger og predikant. I disputaser var han både pågående og presis, med suveren stoffbeherskelse. Han hadde dessuten mot og energi som få, og han virket som en magnet på unge mennesker.

Det ble tidlig interesse for å bruke hans talent i den offensiven jesuittene planla for å vinne protestanter tilbake til moderkirken. En misjon til Norge ble drøftet. Men med pave Gregor 13s tilslutning ble han isteden 1576 sendt til det lutherske Sverige, der situasjonen virket særlig lovende: Kong Johan 3 hadde katolske sympatier, og hans polsk-italienske dronning var katolikk, med avtalt rett til å beholde sin konfesjon. Det trengtes en sjelesørger for henne og tronfølgeren Sigismund (som hadde arverett til både Sverige og Polen). Både kongen og ordenen forlangte at misjonen skulle regisseres som en “dekkoperasjon”. De fleste trodde derfor at pater Laurentius var en høyt skolert luthersk teolog. Han må ha vunnet kongens fulle tillit. Snart fikk han i oppdrag å organisere et høyskolesenter i et nedlagt fransiskanerkloster på Riddarholmen i Stockholm, med åpne forelesninger og et internat for særlig lærevillige, som snart ble katolikker. Det var der han fikk tilnavnet “Klosterlasse”. Fra 1577 overtok han også ansvaret for landets to “gymnasier”, i Vadstena og Stockholm. På forbausende kort tid var den norske jesuitten dermed blitt leder av hele det høyere utdannelsesvesen i Sverige.

Klosterlasse ville strekke seg langt for å imøtekomme Johan 3s krav om messe på svensk, nattverd med utdeling av både brød og vin, og adgang for prester til å gifte seg. Men kirkelige autoriteter sa nei. Forholdet ble forsuret. Da den pavelige legat 1580 gav Klosterlasse og andre katolske prester ordre om å “tre frem” med sin sanne identitet, vakte det slik oppstand og satte kongen i en så pinlig stilling at Klosterlasse måtte reise bort. Misjonen falt sammen. En tid oppholdt han seg nå i Roma, siden i Wien, Olmütz i Mähren (nå Olomouc), Praha (der han tok doktorgraden), Graz og Braunsberg (nå Braniewo i Polen), jesuittenes “universitet” for Nord- og Øst-Europa.

Både Laurentius selv og kirkeledelsen i Roma var opptatt av å bruke ham i nye misjonsfremstøt. Men det meste av hans arbeidskraft gikk til studier og undervisning, sjelesorg (særlig berømt ble han for sine privatforelesninger over Loyolas Åndelige øvelser), forfatterskap og korrespondanse. Især i Braunsberg hadde han livlig kontakt med nordiske studenter. Flere av dem ble katolske prester. 1600 laget han en stor rapport om mulighetene for å vinne Norge og Danmark tilbake til moderkirken. 1604 skrev han Confessio Christiana, et forsvar for den katolske tro, og oversatte den til dansk året etter. Med boken i skreppen og med anbefalingsbrev fra den tysk-romerske keiser og tre konger drog han til København rett før pinse 1606 for å be om reisepass til Norge – og helst også overtale Christian 4 og riksrådet til å søke tilbake til den rette tro.

Det gikk ikke slik. Klosterlasse ble arrestert, og kongen innkalte universitetsledelsen til møte kl. 6 om morgenen for å avgjøre saken. Men jesuitten nektet å møte, siden han ikke var underlagt universitetet. Kongen beordret ham så innbrakt kl.12, til et forhør der også Cort Aslakssøn deltok, og lot forkynne at han var utvist for alltid fra rikene, og måtte dra tilbake “til sitt eget pakk”. Christian 4 delte den utbredte frykt på protestantisk hold for jesuittene, og episoden med Klosterlasse – den verste av dem alle i kongens øyne – førte til langt strengere inngrep, bl.a. dødsstraff for jesuitter og andre “papistiske prester” som ble pågrepet. Ved rettssaken i Gjerpen 1613 ble brødrene Jacob og Christopher Hjort (som hadde studert hos jesuittene) felt av bl.a. brevveksling de hadde hatt med Klosterlasse.

Den aldrende jesuitten fortsatte å være meget aktiv i Braunsberg og i Riga fra 1610. Under svenskenes beleiring i september 1621 hadde han et dramatisk sammenstøt med kong Gustav 2 Adolf, som ropte: “Din helvetes gubbe, lever du fremdeles?” Laurentius svarte: “Det er mitt håp at min tro vil lede meg bort fra det sted som Deres Majestet er på vei mot.” Men kongen gav allikevel ham og følget fritt leide til Vilnius, der han virket hos jesuittene til sin død.

På 1500- og 1600-tallet var Klosterlasse den eneste nordmann med europeisk ry. Han var lærd på så forskjellige felter som matematikk og retorikk, filosofi og teologi, men først og fremst en kirkens stridsmann med stor utstråling og enorm arbeidskraft, i kontakt med paver, keisere og konger, og sjelesørger for utallige mennesker. Piscator animarum – sjelefiskeren, kalte studentene ham.

Laurentius Nicolai og hans motreformatoriske innsats ble etter hvert glemt både i Norge og i utlandet. Kirkehistorikerne Oluf Kolsrud og Oskar Garstein har i nyere tid gjort særlig mye for å trekke ham frem fra glemselen, sistnevnte bl.a. gjennom en større biografi og en latinsk utgave av Klosterlasses brev. 1998 avduket kong Harald 5 en minneplate over Klosterlasse i universitetskirken i Vilnius, der han er gravlagt.

Verker

  • Confessio Christiana, Krakow 1604 (dansk utg. Braunsberg 1605)
  • De Reformatione Religionis christianae, Krakow 1606
  • Epistolarum Commercium P. Laurentii Nicolai Norvegi SJ, red. av O. Garstein og J. Duin, Norvegia Sacra, bd. 22, 1965

Kilder og litteratur

  • Kolsrud-arkivet (privatarkiv 377), RA
  • A. Brandrud: Klosterlasse, 1895
  • biografi (Nielsen, Laurids) (med bibliografi) i Ehrencron-Müller, bd. 6, 1929
  • O. Kolsrud: biografi (Norvegus) i NBL1, bd. 10, 1949
  • V. Helk: Laurentius Nicolai Norvegus SJ, København 1966
  • O. Garstein: Rome and the Counter-Reformation in Scandinavia, 4 bd., Oslo/Leiden 1963–92
  • d.s.: Klosterlasse. Stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen, (posthumt) 1998