Lars Rustbøle var i sin tid en av Norges mest leste forfattere, og det var som forfatter han var kjent utover landet. Han skrev ca. 70 bøker, som i Norge kom ut i opplag på ca. 1,2 millioner eksemplarer. Over halvparten ble oversatt til svensk, noen også til dansk. Han skrev også en mengde noveller, avisartikler og debattinnlegg, så vel som andakter og betraktninger.
Rustbøle ble født på et lite bruk øverst i Uvdal. Faren hadde vært en kjent “skreppekar” som reiste omkring og handlet til han hadde tjent nok til å kjøpe jord og rydde bruket Rustbøle. Der drev han siden som gårdbruker og hestehandler. Lars begynte da han var 15 år å reise omkring som handelskar, men da en eldre bror reiste til Amerika, måtte han være hjemme og hjelpe faren på gården. Skrivekløe hadde han hatt helt fra guttedagene, og det første han fikk på trykk, 10 år gammel, var et dikt. Da han var 13–14 år gammel, lå han en hel vinter i avisfeide med ordfører og lærer Reinton i Hallingdal om Bergensbanen. Den første romanen skrev han da han var 13, men da han fikk den refusert, brente han manuskriptet i skuffelse.
Ønsket om videre skolegang gjorde at Rustbøle søkte seg inn på Infanteriets befalsskole i Kristiania. Skolen var gratis, og studentene fikk “losji, mat og klær og til og med 10 øre dagen i lommepenger”. Han ble uteksaminert fra befalsskolen 1910, og 1912 fullførte han lærerskoleeksamen som privatist etter ett års studier, samtidig som han var ansatt hos generalinspektøren for infanteriet i Kristiania.
Etter lærerskoleeksamen fikk Rustbøle et tre måneders vikariat ved Solberg bruksskole i Nedre Eiker. Der møtte han læreren Alida Gundersen. De giftet seg 1915. Fra Nedre Eiker bar det til Rollag, hvor han var lærer til 1918. Da flyttet familien til Hedrum, hvor han var lærer til han pensjonerte seg 1948, 60 år gammel. Da søkte hans kone en lærerpost på Gressvik ved Fredrikstad og de flyttet dit. Her døde hun 1954, og 1958 flyttet Rustbøle til Oslo, hvor han bodde resten av sitt liv.
Rustbøle hadde altså en lang lærerkarriere. Samtidig tok forfatterskapet mer og mer overhånd. Den første boken han fikk utgitt, var gutteboken Firkløveret, 1929. Neste bok var romanen Lensmannsdatteren, og så kom de andre romanene og fortellingene på rekke og rad. Det kom også et par andaktsbøker og flere novellesamlinger og barne- og ungdomsbøker, av hvilke Solskinnsbarn 1–8 kanskje var de mest utbredte.
Rustbøle karakteriserte sitt forfatterskap som et “kristelig forfatterskap”. I sin memoarbok Mitt liv skriver han: “Mitt ønskemål var å bli en skrivende vekkelsespredikant.” Handlingen i bøkene er relatert til ulike kristelige miljøer, og foregår, særlig i de tidlige bøkene, på landsbygda. Senere hentes motiver og persongalleri også fra bymiljøer. Persontegningen er ofte i svart-hvitt. Det dreier seg nesten utelukkende om alminnelige mennesker og hverdagslivets mørke og lyse sider. Miljøskildringen preges av sosiale og kulturelle skiller, og et sentralt tema er hva det koster å krysse disse skillelinjene. Problemstillingene er gjerne enkle, og løsningene virker ofte opplagte og iblant naive. Bøkene hadde likevel appell langt ut over kristelige kretser. Mange opplevde dem som positiv og i videste forstand oppbyggelig lesning.
I litterære kretser ble Rustbøle enten oversett eller utsatt for hard kritikk. Hans enkle skildringer dreide seg verken om dype filosofiske problemer eller om moteriktige kulturelle og litterære temaer. Den litterære formen tilfredsstilte heller ikke kritikerne. Rustbøle var nok ikke uberørt av kritikken, men valgte å være tro mot sine idealer og sin måte å skrive på.
Det er som forfatter Rustbøle er kjent. Likevel livnærte han seg som lærer til han var 60 år, og hans militære utdannelse ble også fulgt opp. Han ble sersjant 1914, fenrik 1930, løytnant 1931 og kaptein 1935, og var tjenestepliktig til 1939.
Mens han bodde i Hedrum, var Rustbøle medlem av menighetsrådet 1921–30 og formann 1927–30. Han var formann i Hedrum lærerlag i tre år og formann i Hedrum folkebibliotek.
Lars Rustbøle døde i Oslo 1985 og er begravd i Uvdal.