Kyrre Grepp var en av de sentrale skikkelsene i Arbeiderpartiet i årene før, under og etter den første verdenskrig. Han var leder for den revolusjonære opposisjonen som erobret partiledelsen i 1918 og var deretter partiformann til sin død.
Grepp – eller Olav Kyrre Olsen, som han opprinnelig het – stammet på den ene siden fra bergenske håndverkerslekter med islett av innvandrere, på den andre fra vestlandske bønder. Samtidig var hans besteforeldre på farssiden førstegenerasjons fabrikkarbeidere og dermed nedslitte ofre for den fremvoksende nye kapitalismen. Dette bidrog til at Kyrre Grepp tidlig utviklet et sterkt sosialt engasjement og en gryende radikal politisk bevissthet. Hans far var imidlertid en av den nye tids vinnere og skaffet sin familie et solid økonomisk og sosialt grunnlag som telegrafkasserer i Bergen.
Siden Kyrre var eldste sønn, ble det satset mest på hans skolegang. Han ble sendt på privat betalingsskole og fortsatte på Bergens Katedralskole, på latinlinjen. Men Kyrre var ingen flittig elev. I stedet brukte han mye tid på å lese skjønnlitteratur og engasjerte seg i gymnassamfunnet. Her fikk han sin første trening i kulturell og politisk debatt, og det ble snart klart at han hadde usedvanlig rike evner som taler.
Samtidig engasjerte han seg utenfor skolen. Han meldte seg inn i Bergen socialdemokratiske lag, leste sosialistisk litteratur, var særlig opptatt av Kropotkin og definerte seg selv som revolusjonær marxist. Samtidig fant han sammen med sin blivende hustru, skipsrederdatteren og overklassepiken Rachel Helland. Etter artium vaklet han mellom medisin- og litteraturstudier og valgte i første omgang medisin.
Høsten 1899 ble Kyrre Olsen student i Kristiania. Allerede i løpet av første semester gav han imidlertid opp medisinen, tok sikte på litteraturstudier og en doktoravhandling om den bergenske 1700-tallsradikaleren og forfatteren Claus Fasting. Samtidig engasjerte han seg sterkt i Studentersamfundet, der han gjorde seg bemerket som en engasjert og stimulerende taler på den politiske venstresiden. “Jeg er med liv og sjæl revolutionær,” skrev han om seg selv på denne tiden. Samtidig fikk han de første forvarslene om strupetuberkulosen som etter hvert skulle knekke hans helse, frata ham stemmen og føre til hans tidlige død.
1900 ble Kyrre Olsen innvalgt i Studentersamfundets styre, noe som var svært uvanlig for en førsteårssstudent. Noe forsinket bestod han anneneksamen med bra resultat, og engasjerte seg for øvrig i arbeiderbevegelsen i Kristiania. Han var med på møtet som konstituerte Norges Socialdemokratiske Ungdomslag 10. januar 1900, og han gikk med duskelue både i 1. mai-toget og i arbeidertoget 17. mai. Det vakte stor oppsikt. Året etter tok han tilleggseksamen i litteratur, ble møtt med pipekonsert i Studentersamfundet da han kritiserte Storbritannia for boerkrigen, holdt foredrag i en rekke sosialdemokratiske parti- og ungdomslag og ble kjent med flere av arbeiderbevegelsens ledere.
Høsten 1901 reiste Grepp til København, der han bl.a. deltok som observatør på den skandinaviske arbeiderkongressen. Han var aktiv i det danske studentersamfunn, der han bl.a. traff Georg Brandes, og han ble venn med Johan Scharffenberg og Edvard Bull d.e. I juleferien 1901–02 var han med på å stifte Bergens socialdemokratiske ungdomslag, som omfattet både arbeiderungdom, gymnasiaster og studenter. 1902–03 fortsatte han avhandlingsarbeidet i København.
1904 var han tilbake i Kristiania, ble korrespondent for Morgenavisen og etter hvert også for den danske Politiken og den tyske Vorwärtz. I tillegg arbeidet han som bokanmelder i Kristiania-pressen. I denne tiden skiftet han også etternavn fra Olsen til Grepp. 1904 giftet han seg med Rachel Helland, og året etter fikk de sønnen Per, som døde av tuberkulose bare et halvt år gammel. Ekteparet Grepp, som senere fikk ytterligere fire barn, slo seg etter hvert ned på Majorstuen og etablerte en fast, politiserende vennekretssamling med Edvard Bull d.e., Gustav Heiberg, Frederik Wallem, Karl Johanssen og Jakob Friis. Med Studentersamfundet og sin nystiftede Studenternes nationale forening som arena gjorde denne kretsen seg bl.a. sterkt gjeldende i debatten foran og under unionsoppløsningen 1905. Under Grepps ledelse ble det holdt agitasjonsmøter og utsendt brosjyrer og flyveblader over hele landet, først mot unionen, deretter for republikk.
1906 måtte planene om å fullføre avhandlingen legges til side på grunn av tuberkulosediagnose og sanatorieopphold, men høsten 1907 fortsatte avhandlingsarbeidet i København. Det fungerte forsåvidt bra, men året etter oppgav Grepp likevel hele prosjektet. I stedet startet han et ukeblad, Vor Tid, med allmennopplysende artikler – ofte skrevet av ham selv – og mye billedstoff. Opplaget kom etter hvert opp i 18–19 000, og bladet ble en sikker, om enn ikke stor inntektskilde.
Trass i at avhandlingen ikke ble fullført, hadde Kyrre Grepp med Vor Tid sikret seg og sin familie en trygg borgerlig tilværelse, og han engasjerte seg på nytt politisk. 1908 var han med på å stifte en sosialdemokratisk studentforening, som året etter gikk inn i Det norske Arbeiderparti. Fra januar 1911 møtte Grepp jevnlig som suppleant for Arbeiderpartiet i Kristiania bystyre, og i påsken samme år deltok han i sitt første landsmøte i partiet. Grepps studentforening hadde innsendt et klarere marxistisk program som alternativ til det som var foreslått av en nedsatt partikomité. På landsmøtet fikk forslaget støtte fra Martin Tranmæl, og denne begivenheten innledet et varig vennskap og politisk partnerskap mellom Grepp og Tranmæl.
For øvrig kom samarbeidet til uttrykk under landsmøtets behandling av alkoholspørsmålet. Tranmæl trakk tilbake sin landsstyremindretallsinnstilling i saken til fordel for et samlende forslag til uttalelse som Kyrre Grepp utformet og som ble vedtatt mot få stemmer. Denne uttalelsen innledet for alvor Arbeiderpartiets mangeårige avholdspolitiske linje. Kyrre Grepp deltok aktivt i debatten og uttalte bl.a.: “Et onde indskrænker man ikke, det avskaffer man.” At han etter dette også selv sluttet å bruke alkohol, gjorde et dypt og varig inntrykk på Martin Tranmæl. På Arbeiderpartiets neste landsmøte 1912 ble Grepp-resolusjonen fulgt opp med en ny programpost om forbud.
Også på 1912-landsmøtet gjorde Kyrre Grepp seg sterkt gjeldende, bl.a. som hovedtalsmann for den store Kristiania-delegasjonen, og han ble innvalgt i partiets sentralstyre. Det var Grepp som foreslo den uttalelsen landsmøtet samlet seg om i debatten om Alfred Eriksens forhold til partilinjen, og samme høst utformet han det eksklusjonsvedtaket som satte en endelig stopper for affæren.
1914 ble Kyrre Grepp valgt til formann i partiets ungdomsforbund, som nå konsoliderte seg som en fast partiopposisjon. Kort etter ble han imidlertid syk, med diagnosen strupetuberkulose, og innlagt på et sanatorium. Dermed kom han ikke egentlig i funksjon som formann, men gjennom sin utstrakte korrespondanse var han likevel en ledende og ikke minst en integrerende kraft i forbundet; dessuten sørget han for at motsetningene til partiledelsen ikke ble for store. Hans store lederegenskaper viste seg klart i forbindelse med partiets landsmøte 1915 i taklingen av militærspørsmålet og i håndteringen av kritikken mot stortingsgruppens støtte til nøytralitetsbevilgningene etter krigsutbruddet 1914.
Grepp kom seg etter hvert av sin sykdom, fikk fast plass i Kristiania kommunestyre, ble formann i sykehusutvalget og etablerte en solid posisjon i alle fløyer i arbeiderbevegelsen. Han ble omfattet med respekt og tillit av en rekke fagforbundsledere og også av LO-formannen Ole Lian. Men 1917 forverret sykdommen seg igjen. Grepp mistet stemmen fullstendig, tok opphold i svigerfarens hus på Geilo og fulgte bare på avstand opposisjonens fremgang i Arbeiderpartiet i forbindelse med de revolusjonære strømningene i denne tiden.
Under opposisjonens overtakelse av Arbeiderpartiet på landsmøtet i mars-april 1918 var Kyrre Grepp imidlertid på plass igjen i Kristiania. Han hadde et hovedansvar for utformingen av den vedtatte uttalelsen og ble valgt til ny partiformann som den nye retnings soleklare kandidat. Hans viktigste innsats i tiden som fulgte, var å konsolidere den nye partiledelsens posisjon, bl.a. gjennom å få til en reetablering av Arbeiderpartiets tradisjonelt nære forhold til LO.
Da Arbeiderpartiet 1919 meldte seg inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern), fikk Kyrre Grepp en ny funksjon som mottaker og videreformidler til europeiske sosialister av revolusjonær litteratur fra Russland. Dette resulterte i en kongelig resolusjon mot virksomheten fra den sittende Høyre-regjering, i politirazziaer og tiltale. Grepp ble dømt i meddomsretten, men frikjent i Høyesterett på det grunnlag at regjeringens resolusjon var ulovlig. Som forsvarer hadde han Arbeiderpartiets nestformann, den senere høyesterettsjustitiarius Emil Stang, sønnesønn av Høyres grunnlegger Frederik Stang. Både Arbeiderpartiet og Grepp personlig gikk styrket ut av affæren.
Siden partiledervervet var ulønnet, hadde Grepp tidvis betydelige økonomiske problemer. Opplaget til Vor Tid gikk ned under den økonomiske krisen fra 1920, og han hadde heller ikke så mye tid å ofre på bladet på grunn av partiarbeidet. Hustruen Rachel trådte til i redaksjonen, men også økonomisk hjelp fra far og svigerfar ble nødvendig.
I forbindelse med den interne kampen i Arbeiderpartiet om Moskvatesene høsten 1920 og våren 1921 trakk Kyrre Grepp tidlig den konklusjon at de ville splitte partiet uansett og at det ville være minst alvorlig å få splittelsen til høyre. På det grunnlag gikk han inn for at partiet skulle godta tesene. Han satset på å overtale Martin Tranmæl til å akseptere dem ved hjelp av et kompromiss med Kominterns formann Sinovjev, og han reduserte dermed skaden på partiet til et minimum da høyrefløyen brøt ut 1921 og stiftet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.
Samtidig sørget Grepp for å innsette Tranmæl i redaktørstolen i Social-Demokraten, som gjennom hele mellomkrigstiden var regnet som partiets viktigste politiske stilling. Grunnlaget for å gjøre Tranmæl til redaktør var en avtale mellom Grepp og den avgående redaktøren Olav Scheflo om at sistnevnte i stedet skulle søkes valgt til stortingsmann og bli parlamentarisk leder. Grepps mål med denne transaksjonen var å hindre at det skisma som hadde oppstått mellom Tranmæl og Scheflo om Moskvatesene, skulle ende i ny partistrid. Det skulle vise seg å være forgjeves, men med dette trekket la Grepp grunnlaget for Tranmæls seier ved splittelsen av Arbeiderpartiet 1923.
Store deler av sommeren og høsten 1921 tilbrakte Kyrre Grepp på Geilo med skrantende helse. I januar 1922 forverret tilstanden seg, og han vendte tilbake til Kristiania. Her ble han tatt imot av bl.a. Einar Gerhardsen, som Grepp uttrykte at han hadde store forhåpninger til som en kommende arbeiderpartileder. Etter få uker var det slutt. Kyrre Grepp døde 6. februar 1922, bare 42 år gammel. Etter sørgehøytiden i Folkets Hus fulgte et sørgetog på flere tusen personer ham til graven, et nesten overveldende uttrykk for hans enorme popularitet.
At en intellektuell borgersønn oppnådde en slik popularitet i arbeiderbevegelsen kan synes underlig. Dels ligger vel forklaringen i hans store personlighet og sjarme, hans klartenkning, ryddighet og formuleringsevne, samt i de tidligste årene også i hans glimrende taleregenskaper. Til det kommer karakteren av hans politiske virksomhet. I opposisjonstiden virket han integrerende mellom de forskjellige gruppene og fløyene innen den nye retning og opparbeidet dermed en personlig tillit på alle hold. Samtidig gjorde han som kommunalpolitiker og som sentralstyremedlem en så solid innsats at han opparbeidet seg en bredere kontaktflate innen bevegelsen enn kanskje noen annen. Han stod i et nært personlig forhold til en rekke av fagbevegelsens ledere, samtidig som han var den mest anerkjente lederen for de revolusjonære. Og kanskje stod han også for de store masser i et litt romantisk skjær, som den sykdomsrammede mannen som uegennyttig ofret seg for en stor sak – samtidig som han førte et språk folk kunne forstå og forholdt seg til en virkelighet de kjente seg igjen i.