Kristen Cæcilius Andersen var professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo i nesten 40 år. Hans viktigste virkefelt var innen arbeidsrett og erstatningsrett. Han var sosialt og etisk engasjert og satte sitt preg på etterkrigstidens samfunnsdebatt.
Etter examen artium 1925 og juridisk embetseksamen i Oslo 1930 arbeidet Kristen Andersen som sekretær ved Trustkontrollen 1932–33 og 1935–36. 1936 ble han universitetsstipendiat ved Det juridiske fakultet i Oslo. Der tok han 1938 sin doktorgrad på avhandlingen Rettens stilling til konkurranseregulerende sammenslutninger og avtaler. En oversikt over norsk og fremmed rett, et emneområde som inntil da hadde vært lite behandlet i norsk rettslitteratur. Han ble utnevnt til professor ved Det juridiske fakultet fra 1. juli 1939 og hadde denne stillingen til han nådde aldersgrensen i 1977. De facto var det riktignok et kort avbrekk i hans virke i Oslo, idet han ble avsatt av de nazistiske myndigheter 23. mars 1944 etter å ha forlatt landet. Han fortsatte imidlertid sin lærergjerning i Uppsala, der fjorten norske studenter avla norsk juridisk embetseksamen i juni 1944. 1965 var han i en periode konstituert høyesterettsdommer.
Kristen Andersens arbeidsfelt som universitetslærer og juridisk forfatter var først og fremst erstatningsrett, kjøpsrett og arbeidsrett – en heller uvanlig kombinasjon. Og han var også på annen måte en «annerledes» juridisk professor. Et brennende sosialt og etisk engasjement, og et ofte fargerikt språk, preget både hans undervisning og hans forfatterskap. Han stod for et ganske fri-rettslig syn, med stor vekt på dommerskjønnets betydning. Han hevdet med styrke at rettsreglene måtte anvendes slik at løsningene fremstod som “rettferdige”. Det som han kanskje la for liten vekt på, var at det ikke alltid er alminnelig enighet om hva som er den rettferdige løsning, og at også forutberegnelighet er viktig i et rettssystem. Hans engasjement fenget, til begeistring eller til motstand. Men hans metode er det nok i dag liten oppslutning om.
Hans viktigste innsats lå utvilsomt på arbeidsrettens område, og da ikke minst gjennom hans praktiske virksomhet i mer enn en mannsalders tjeneste (1946–80) som medlem av og formann i Arbeidsretten. Her bidrog han vesentlig til å opprettholde den tillit hos arbeidslivets parter som denne domstol er så avhengig av.
Kristen Andersen gjorde også en viktig innsats i lovgivningsarbeid, som formann i en rekke lovkomiteer på arbeidsrettens, erstatningsrettens og kjøpsrettens områder. Hans sosiale og etiske engasjement tillot ikke at han begrenset seg til slik samfunnsinnsats som lå for hånden innenfor det rent faglige perspektiv. Han tok aktiv del i samfunnsdebatten for øvrig, ikke minst når det gjaldt de store spørsmål i tiden. I 1950 gikk han med kraft inn i motstanden mot den nye beredskapslovgivningen, og 1960–61 var han en av «De tretten», en tverrpolitisk gruppering som ville skape en samlet front mot stasjonering av kjernefysiske våpen på norsk jord.
Kristen Andersen var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi fra 1947. 1973 ble han tildelt kommandørkorset av St. Olavs Orden.