Faktaboks

Knut Knutsen
Født
4. desember 1903, Kristiania
Død
9. juli 1969, Portør i Kragerø, Telemark
Virke
Arkitekt
Familie
Foreldre: Bankbokholder Eivind Knudsen (1874–1928) og Adelheid Sitt (1882–1975). Gift 1930 med tekstilkunstner Hjørdis Christiansen (1905–92).

Knut Knutsen var en sentral skikkelse i fornyelsen av norsk byggekunst på 1900-tallet. Som utøvende arkitekt og mangeårig lærer for arkitektstudenter i Oslo ble han en viktig formidler av funksjonalismens ideer og formspråk og en brobygger mellom tradisjonell norsk byggeskikk og moderne arkitektur.

Knutsen vokste opp i Kristiania, der faren hadde to arkitektbrødre – Finn Knudsen (1864–1911) og Sverre Knudsen (1872–1952). Allerede som 17-åring ble han elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles (SHKS) friundervisning, der han studerte tegning, maling, forming og konstruksjon i fem år. Inntrykkene av den fremvoksende funksjonalismen og Bauhaus-skolens arkitektoniske ideer fikk betydning for den pedagogiske overbygning i hans egen undervisning senere, i tillegg til impulser fra norsk arkitektur og særlig arkitektene Magnus Poulsson og Frederik Konow Lund.

Etter tre år som assistent hos onkelen Sverre Knudsen 1925–28 fikk Knut Knutsen inspirerende oppgaver hos arkitekt Ole Øvergaard 1928–34. Øvergaard var spesialisert på sykehus og lot Knutsen ta del i arbeidet med Kristiansand, Halden sykehus og Radiumhospitalet foruten Hotel Continental i Oslo. Samtidig skapte Knutsen på egen hånd eneboligen i Solskinnsveien 11 i Oslo (1931). Giftermålet med Hjørdis Christiansen og møtet med den svenske arkitekten Gunnar Asplunds formspråk under et besøk i Stockholm påvirket Knutsens utvikling som arkitekt. Han var også engasjert i boligsaken og fra 1930 medlem av styret for Østkantutstillingen i Oslo.

Etter en kort assistentperiode hos arkitekt T. C. Hauff tegnet Knutsen Enebakkveien 20 (1935) på Vålerenga, en funksjonalistisk boligblokk, enkel og velproporsjonert, som i likhet med de to villaene Sagli og Bakkehaugen viser funksjonalismens internasjonale stil med islett av tradisjonelle norske uttrykk.

Sammen med arkitektene Gudolf Blakstad, Herman Munthe-Kaas og Ove Bang eksperimenterte Knutsen i tre, et materiale som ennå var funksjonalismen fremmed. Villa Nølke (1936), med saltaksform og kontrastfylte fasadematerialer, er et eksempel på dette. Villa Askvold på Vækerø i Aker og sommerhuset for storentreprenøren Karl W. Johnsen på Ildjernet i Oslofjorden var derimot trehus med flate tak, begge i sterk kontrast til landskapet og ulikt Knutsens arkitektfaglige gemytt og senere utvikling.

Knutsen var svært produktiv som utøvende arkitekt i midten av 1930-årene, og han virket som lærer i form ved SHKS' aftenskole 1934 og ved dagskolen 1936–47. Her tok han opp Bauhaus-ideene i sin egen undervisning. Hans behandling av stoffet var jordnær, som en meningsutveksling med omgivelsene. Inspirert av den danske arkitekt og lyskunstner Poul Henningsen søkte han å få klarhet i funksjonalismens kulturelle og sosialistiske idéinnhold, foruten humanismen i arkitekturen.

1935 var Knutsen med på å starte en ny arkitektforening, Fritt Arkitektlag. Samme år drog han på studiereise til Belgia, der han bl.a. besøkte den store koloniutstillingen og fikk se arkitektene Auguste Perrets og Le Corbusiers bygninger, og han vant (sammen med Arne Korsmo, Andreas Nygaard og ingeniør Sandbech) konkurransen om håndverks- og industriutstillingen “Vi kan” i Oslo (utført 1938).

Etter at Knutsen åpnet egen arkitektpraksis i Oslo 1936, kom et viktig vendepunkt i hans arkitektursyn, der han frigjorde seg fra det internasjonale formspråk; forholdet mellom byggverk og natur kom sterkere i fokus. Overgangen fra det funksjonalistiske formspråk til det som skulle bli hans eget bidrag til norsk arkitekturhistorie markeres i teglstensvillaen for Will Johnsen på Holmenkollen (1937–38), og han videreførte det i sin egen villa i Lillevannsveien 8 (1939). Materialene i den sistnevnte er pusset tegl og hvitmalt tre, senere erstattet med tømmermannspanel, beiset i brunsvart. En naturlig åpenhet i planen gir fine romforløp. Hvert rom er dimensjonert med omhu, og takhøyden er tilpasset gulvflatens størrelse. Furupanel er benyttet, enkelte steder med synlige bjelkelag. Dette var en ny materialbruk i samtiden, men Knutsens arkitektoniske løsninger og ideer kan sees som en renessanse for norsk trearkitektur, hvor vår bygningsarv er videreført og tilpasset en moderne tid. Vinduer med forskjellig oppdeling og høyde peker mot en bevisst lysbruk i rommene og setter sitt preg på eksteriøret.

Etter krigen utvidet han boligen med et kontor og en assistentbolig, såkalte “knoppskytingshus”. De var avsluttede enheter som naturlig lot seg føye til etter skiftende behov. Slik ble bygningen en rik og mangfoldig organisme. Han tegnet selv de fleste møblene og innredningene, mens Hjørdis Knutsen tegnet tekstilene, slik hun også gjorde det til flere av hans andre byggverk.

Knutsens holdning til kirkebygg kom til uttrykk gjennom hans forslag til kirke og menighetshus på Snarøya, men ble først senere realisert i Holmen kirke i Asker (1965). Den ligger på middelaldersk steinkirkevis på en høyde, mens inngangen er lagt til hjørnet for å intensivere kirkerommets stigende oppmerksomhet mot alteret. 1947 vant han konkurransen om Vågå herredshus med et bidrag kalt “Stille bevegelse, bortgjemthet, antydninger”, noe som gjenspeiler hans sterke forhold til Østens tankepåvirkning og filosofi.

Sommerhuset i Portør (1949) ble et høydepunkt i Knutsens livsverk. Huset ligger nesten ikke synlig i det sårbare kystlandskapet og fremtrer som en syntese av det mest selvstendige han skapte. Samme år vant han førstepremie i konkurransen om Norges ambassade i Stockholm, ferdigstilt 1952. Bygningens horisontale linjer understreker forholdet til landskapet, mens de vertikale vinduene reflekterer vegetasjonen. Knutsen tegnet alle møbler, innredninger og belysningsarmaturer, mens Hjørdis Knutsen tegnet gardiner, tepper og møbelstoffer. Det samlede resultat kombinerer hjemmets lunhet med offentlighetens atmosfære.

Undervisningen og forholdet til studentene var et særkjenne ved Knut Knutsens levende og åpne arkitektsinn. Likevel sluttet han 1947 undervisningen ved SHKS og gikk inn i en rekke større byggeoppgaver, bl.a. Venstres Hus ved Youngstorget i Oslo, Strandhotellet på Gjøvik og Hotell Viking i Oslo; det sistnevnte stod ferdig til OL i Oslo 1952 og var i sin tid det største hotellet i Skandinavia.

1957 innledet Knut Knutsen et samarbeid med sønnen Bengt Espen Knutsen, som etter endt arkitektutdannelse brakte med seg nye impulser fra studieopphold i Storbritannia. 1959 tok Knutsen opp igjen lærergjerningen som avdelingsleder ved arkitektavdelingen ved SHKS, og 1966 ble han utnevnt til professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, men døde bare tre år senere.

Kilder og litteratur

  • A. S. Tvedten og B. E. Knutsen: Knut Knutsen 1903–1969 – en vandrer i norsk arkitektur (med verkliste), 1982
  • E. Seip: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • N. M. Askim: Villa – 21 arkitekttegnede eneboliger, 2001, s. 76–100