Knut Alvsson

Knut Alvsson var sønn av Alv Knutsson, som på farssiden tilhørte den svenske høyadelige ætta Tre Roser, og Magnhild Oddsdatter. Moren tilhørte Finne-slekten fra Voss med godsinteresser på Vestlandet.

Ved farens død ble Knut Alvsson en av de største godseiere i Norge. Etter faren arvet han blant annet Giske-godset på Sunnmøre, Sudrheim-godset på Romerike, Grefsheim-godset på Hedemarken og Bjarkøy-godset i Nord-Norge. I tillegg arvet han store godssamlinger i Sverige gjennom sitt ekteskap med Görvel Gyllenstierna (datterdatter av kong Karl 1. Knutsson Bonde), og han hadde også økonomiske interesser i Danmark gjennom sitt ekteskap med Mette Dyre. Knut Alvsson hadde to sønner som begge døde uten arvinger. Arven hans gikk til datteren Bodil og fra henne til datterdatteren Gørvel Fadersdatter.

Knut kunne ha satset på en karriere i Sverige ut fra både slektsforbindelser og gods der, men valgte i stedet å vinne fram i Norge. Hans politiske løpebane skiftet mellom lojalitet til og opprør mot unionskongen Hans. Den bestemmende faktoren for Knuts politiske valg ser først og fremst ut til å ha vært forholdet til Henrik Krummedike. Det fiendtlige forholdet mellom familiene til de to gikk tilbake til slutten av 1440-årene og kampen mellom Christian 1. og Karl Knutsson Bonde om den norske tronen. Henrik Krummedikes far Hartvig Krummedike skal da ha vært ansvarlig for drapet på Karl Knutssons fremste mann i det sønnafjelske, Erik Sæmundsson, som var svigerfar til Knuts onkel.

Under Christian 1.s regime ble Knuts far Alv Knutsson systematisk holdt borte fra større forleninger og ombud, noe han etter rang og rikdom ellers var selvskrevet til. I stedet satset Christian 1. på Hartvig og Henrik Krummedike som sine fremste menn i Norge. Kong Hans (sønn av Christian 1.) fortsatte i stor grad denne politikken. At verken Knut eller broren Odd Alvsson øyensynlig ble medlemmer av det norske riksrådet selv om ætt og godsinnehav burde ha gjort dem selvskrevne, må ha forsterket det spente forholdet til kong Hans.

Det ble enn viss oppmyking i forholdet til kong Hans i 1490-årene. Knuts yngre bror Odd Alvsson ble i 1494 høvedsmann på Akershus, og da han døde 1497, overtok Knut Alvsson lenet. Han fikk umiddelbart problemer med allmuen i Akershus da fogden Lasse Skjold ble drept av bønder på Romerike. Allmuen i området stilte seg solidarisk med drapsmannen, og konflikten kunne fort ha ført til et større opprør i forbindelse med Akerstinget februar 1498. Her klarte imidlertid Knut Alvsson og bøndene å komme til enighet. Det er verdt å merke seg at Henrik Krummedike var lunken i sin støtte til Knut Alvsson i den mest urolige perioden i 1497.

Urolighetene på Østlandet 1497 var del av en omfattende sosial uro i Norge, hvor også drapet på riksråden Arald Kane på Sunnmøre og uro i Gudbrandsdalen kommer inn. Ved rettsoppgjøret etter fogdedrapet på rettertinget i desember 1498 ble bøndene dømt usedvanlig mildt. Drapet ble dømt som uoverlagt, og bøndene fikk reduserte bøter. Henrik Krummedike var kongens fullmektig ved dommen, og Knut Alvsson må ha opplevd den milde dommen som en personlig krenkelse fra Krummedike og kongen. At Krummedike ble begunstiget med en rekke forleninger ved samme anledning har sannsynligvis virket i samme retning. Sommeren 1499 ble Knut Alvsson også fratatt Akershus slottslen.

Fra 1498 til 1501 oppholdt Knut Alvsson seg for en stor del i Sverige, og han gled her inn i en stormannskrets som var i opposisjon til kong Hans’ regime. Viktige personer i denne kretsen var Svante Nilsson (Sture), den tidligere riksforstanderen Sten Sture d.e. og biskop og tidligere sendemann ved kurien Hemming Gadh.

Kongens mistro til Knut Alvsson og de øvrige stormennene manifesterte seg fra høsten 1499, og oppgjøret mellom kongen og de svenske stormennene kom i 1501. På et møte i Vadstena i august 1501 vedtok svenske riksråder å si opp troskapen til kong Hans og gå til opprør mot ham. Dette var signalet til et bredere opprør mot kong Hans i Sverige. Opprørerne fordelte de svenske lenene mellom seg. Knut Alvsson ble forlent med de vestsvenske grenselandskapene Värmland og Dal. Dette ble utgangspunktet for hans militære operasjoner i Øst-Norge fra nyåret 1502.

På samme møte rettet Knut harde anklager mot kong Hans’ styre i Norge. Målet for Knut Alvsson må ha vært å rive Norge løs fra unionen med Danmark og i stedet realisere den norsk-svenske unionen som falt i grus med Karl Knutsson Bondes nederlag 50 år tidligere. Som etterkommer av Håkon 5. øynet Knut kanskje muligheten for å bli norsk konge på lang sikt, eventuelt oppnå riksforstanderskap etter svensk mønster. Fra de svenske opprørernes synsvinkel ville en union med Norge trygge Sveriges vestflanke og gi landet en bedre utenrikspolitisk situasjon. I den aktuelle situasjonen innebar dessuten et opprør i Norge i tillegg til i Sverige, at kong Hans fikk to fronter han måtte sette inn på for å gjenvinne kontrollen.

Knut Alvsson klarte på en fremragende måte å utnytte misnøyen blant bøndene på Østlandet og satte i gang det største opprøret i hele dansketiden. Knuts krav om å få alle utenlandske høvedsmenn og futer ut av Norge, skulle passe bøndene godt. Misnøye med utlendinger i forvaltningen var et vedvarende klagemål fra norske bønder i perioden.

Etter at Knut selv hadde gått inn i Norge med en hær, vokste opprørsbevegelsen raskt, og Akershus og Tunsberghus ble erobret. Han ser også ut til å ha hatt en form for kontroll over Vestlandet. Dessuten hadde Knuts allierte, Nils Ravaldsson, skaffet opprørerne støttepunkter øst i Viken ved å innta (Sarps)borg og Marstrand. Disse omfattende militære operasjonene må nødvendigvis ha foregått med en viss støtte fra allmuen på Østlandet. Her har Knut Alvsson kunnet spille på den uroen han kjente godt til fra noen år tidligere, men denne gang kunne han bruke den til sin egen fordel.

Våren 1502 må man kunne si at Knut Alvsson hadde varierende grad av kontroll over store deler av Norge, spesielt det sønnafjelske. Opprørernes situasjon var likevel ikke uten svakheter. Selv om flere adelsmenn hadde sluttet opp om Knut Alvsson, hadde ikke det norske riksrådet stilt seg bak ham. Det springende punktet var beleiringen av Båhus, hvor Henrik Krummedike var høvedsmann. Beleiringen måtte oppgis da hertug Christian (senere kong Christian 2.) kom festningen til unnsetning. I juli tok hertug Christian også Elvsborg festning i Båhuslen. Henrik Krummedike lyktes deretter i å ta Tunsberghus tilbake, men hans forsøk på å gjenerobre Akershus var imidlertid mislykket.

Situasjonen var derfor åpen da Knut Alvsson og Henrik Krummedike møttes til forhandlinger i Oslo i august. Knut Alvsson møtte under garantier om fritt leide, men han ble drept under forhandlingsmøtet. Om drapet var planlagt eller skjedde spontant under et munnhuggeri, er usikkert.

Knut Alvssons død førte til at opprøret mot kong Hans i Norge falt sammen. Drapet vakte betydelig oppsikt i samtiden og ble en belastning for både Krummedike og kongen. Et ekstraordinært byting i Oslo ble sammenkalt umiddelbart etter drapet, og her ble Knut Alvsson posthumt dømt for leidebrudd og forræderi. Liket ble derfor ikke begravd i viet jord, men lå på Akershus. Ifølge tradisjonen skal det ha ligget til allmenn beskuelse i Knutstårnet, til skrekk og advarsel for andre potensielle opprørere. Drapet vakte oppsikt i Norge, og legendene har blomstret omkring Knut Alvssons navn. Kraften i det norske opprøret forsvant likevel med Knuts død, selv om Nils Ravaldsson med svensk hjelp fortsatte striden ennå en tid.

Henrik Krummedike ble tillagt ansvaret for drapet på Knut Alvsson, og trass i at Knut ble dømt for leidebrudd og forræderi, ble saken en slik belastning for Krummedike at kong Hans forflyttet ham til Danmark. Dommen mot Knut ble bekreftet på nytt i 1505. Christian 2. benådet etter alt å dømme Knut posthumt i forbindelse med sin norske kroning i 1514, og lot ham bli gravlagt i Mariakirken, der også flere av Knuts nærmeste slektninger var gravlagt. Det var da blant annet viktig for Christian 2. å forlike Krummedike og Knut Alvssons sønner.

Knut Alvsson har inntatt en sentral rolle i historiske fremstillinger av «Norges nedgang». Det er imidlertid vanskelig å bedømme hans motiver for opprøret mot kong Hans. Det ser ut at han til dels ble drevet av personlig nag mot kongen og Henrik Krummedike. Argumentasjonen hans, i den grad den kan sees, ser dels ut til å ha fulgt en rådskonstitusjonalistisk linje, dels har han understreket sin egen tilknytning til den gamle norske kongeslekten.

• Kalmarunionen
• Norge i senmiddelalderen
• slekten Tre Roser

• Benedictow, Ole Jørgen: Fra rike til provins 1448–1536, bind 5 i Cappelens Norgeshistorie, 3. utgave, 1995
• Bjørkvik, Halvard: Folketap og sammenbrudd 1350–1520, bind 4 i Aschehougs Norgeshistorie, 1996
• Brekke, Øystein Hellesøe: Knut Alvssons krig : Ridderen som ville erobre Norge, Vigmostad & Bjørke, 2016
• Hamre, Lars: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
• Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 7, 1936
• Njåstad, Magne: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)