Faktaboks

Klara Semb
Klara Marie Semb
Født
17. oktober 1884, Kristiania
Død
16. oktober 1970, Oslo
Virke
Dansepedagog og folkedanssamler
Familie
Foreldre: Skomakermester Ole H. Semb (1858–1908) og Amalie Jansen (1861–1953). Ugift.

Klara Semb tok opp arven etter Hulda Garborg og samlet, lærte bort og koreograferte turdanser og danseviser. Hun samlet også bunadstradisjoner fra ulike deler av Norge. Hennes pionerarbeid har fått stor betydning for folkedansarbeidet innenfor Noregs Ungdomslag og kunnskapen om våre folkedanser generelt.

Semb var født i Kristiania, men foreldrene var innflyttere fra Hedmark og Østfold. Allerede mens hun gikk på middelskolen, ble hun grepet av tidens norskhetsideer, særlig målsaken. Men i motsetning til mange andre byfolk ble hun ikke bare fanget av bonderomantisk svermeri, men gjorde et redelig forsøk på å forstå ulike sider ved folkekulturen. Slik var hun langt før sin tid i synet på og arbeidet med folketradisjonene våre. Mens Hulda Garborg var mest opptatt av å tilpasse folkekulturen til nye tider, så Klara Semb den store verdien i å føre denne kulturen videre i mest mulig uendret form. Det gjaldt musikken så vel som dansen og drakttradisjonene.

Klara Semb begynte i Bondeungdomslaget 1902. Her lærte hun sangdanser av Hulda Garborg, som inspirert av sangdansen på Færøyene hadde begynte å koreografere danser til mange av de norske folkevisene. Året etter var hun med på en danseferd til Stockholm, en tur som kom til å bety mye for henne. Etter endt handelsskole ble hun ansatt i et bibliotek, men sa opp allerede 1905 for å reise rundt og holde kurs i sangdans.

I disse årene arbeidet hun mye med å fornye sangdansen, og 1909 våget hun for første gang å vise de nye dansene offentlig for hovedstadspublikummet. Heldigvis var omtalen i avisene i hovedsak positiv. På denne tiden hadde hun en deltidsstilling i avisen Den 17de Mai og var kommet med i Det Norske Spellaget. Senere ble hun knyttet til Det Norske Teatret som skuespiller. 1914 sluttet hun både i avisen og ved teateret. Hun ville arbeide for fullt med målsaken og norsk folkedans, bl.a. fordi hun 1911 hadde fått stipend for å reise til Færøyene. “Da fyrst skjøna eg kva songdans var for noko,” har hun sagt.

Semb har selv sagt at hun nedtegnet de første turdansene i Asker, og at det dreide seg om seksmannsril og åttetur. I et håndskrevet manus har hun notert at hun særlig skrev opp mange danser i årene 1909–16. Det var i hovedsak turdanser hun var ute etter, og denne dansetradisjonen var fremdeles levende mange steder i landet i begynnelsen av 1900-tallet. Totalt skrev hun ned omkring 60 ulike turdanser fra hele landet og 12–15 turdansmelodier, bl.a. fra Agder. Hun fikk også en god del notemateriale fra spillemenn som hadde spilt denne musikken i tradisjon og til dans.

1916 reiste Semb til USA og bodde der i nesten fire år. Etter hjemkomsten 1920 gav hun ut Danseviser, første bind i serien Norske Folkedansar. Annet bind, som kom året etter, var en bred presentasjon av det norske folkedansrepertoaret med rettledning. Boken tar spesielt for seg sangdanser, turdanser og en del av runddansvariantene, samtidig som den forklarer sentrale elementer i folkedansen og innfører en svært nyttig og faglig viktig danseterminologi. Den kom derfor til å bety enormt mye både for det videre folkedansarbeidet innenfor Noregs Ungdomslag og for utviklingen av folkedansen som et eget teoretisk fagområde.

Allerede 1917 hadde Semb utgitt et lite notehefte med 18 norske folkedanser satt ut for fele og piano. Heftet, som senere gikk inn som tredje bind i Norske Folkedansar med tittelen Slåttar, ble gitt ut i flere reviderte utgaver, og 1979 var antallet dansemelodier økt til 81. I tillegg gav hun ut heftet Norske Folkevisor III (bind 1 og 2 var utgitt tidligere av Noregs Ungdomslag og Studentmållaget), boken Dances of Norway og flere mindre artikler om folkedans og annen folketradisjon. 1958 kom hennes siste bok, Danse, danse, dokka mi, en samling sangdanser, turdanser, ringleker og turleker for barn og ungdom. Senere har en redaksjonskomité, satt ned av Noregs Ungdomslag, gitt ut bøkene Norske Folkedansar. Songdansar og Norske Folkedansar. Turdansar, basert på Norske Folkedansar 1–3.

Semb utførte også et omfattende arbeid for å dokumentere bunadstradisjoner fra ulike deler av landet. Hun satt i en årrekke i Landsnemnda for bunadsspørsmål, og hun så det som spesielt viktig “å verta kvitt dei utskjemde, moderniserte bunadene og få spreidd stilrene, ekte bunader”, som hun selv uttrykte det.

Klara Semb var æresmedlem i Noregs Ungdomslag med et fast, årlig stipend fra laget, hun var også statsstipendiat, og 1954 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sitt omfattende arbeid for norsk folkedans og norsk bunadstradisjon.

Verker

  • Atten norske folkedansar, 1917
  • Norske Folkevisor, bd. 3, 1920
  • Norske Folkedansar, 4 bd., 1921–58 (bd. 1 Danseviser, 1921, bd. 2 Rettleiing om dansen, 1922, bd. 3 Slåttar, 1924, bd. 4 Danse, danse, dokka mi, 1958)
  • Dances of Norway, Handbooks of European National Dances, London 1951
  • Danse, danse, dokka mi. Songdansar – turdansar – ringleikar – turleikar for born og ungdom, 1958 (også utg. som bd. 4 av Norske Folkedansar)

Kilder og litteratur

  • K. Sælid (red.): Ho tok oss med. Festskrift til Klara Semb på 80-årsdagen 17. oktober 1964, 1964
  • HEH 1968
  • Norske Folkedansar. Songdansar, omarbeidet og utvidet utg. ved Noregs Ungdomslag, 1991
  • Norske Folkedansar. Turdansar, omarbeidet og utvidet utg. ved Noregs Ungdomslag, 1991

Portretter m.m.

  • Maleri av Gunnar Wefring; gjengitt i Festskrift, 1964 (se ovenfor, avsnittet Kilder)