Faktaboks

Kjeld Stub Irgens
Født
25. mai 1879, Kvinesdal, Vest-Agder
Død
26. august 1963, Oslo, urnen nedsatt ved Fana kirke, Bergen
Virke
Skipsfører og NS-politiker
Familie
Foreldre: Prost Jens Stub Irgens (1836–1908) og Sophie Cathinka Altschwager (1845–1928). Gift 1) 1920 med Dagmar Johannessen (4.6.1890–25.11.1925), datter av kjøpmann Laurits Johannessen og Anne Sofie Sivertsen; 2) 1927 med Anna Ragnhild Helen Meyn (23.1.1899–3.9.1931), datter av agent Wilhelm Meyn og Katrine Olsen; 3) 1935 med Anne-Hedwig Willoughby f. Hagelin (13.4.1886–oktober 1953), datter av juvelér Harald Joachim Hagelin og Anna Henriette Frederikke Meyer. Svoger av Albert Viljam Hagelin (1881–1946).
Kjeld Stub Irgens
Kjeld Stub Irgens
Av /NTB Scanpix ※.

Kjeld Stub Irgens hadde en lang karriere som skipsfører, og hadde som kaptein på Den Norske Amerikalinjes store passasjerskip en av de mest ansette stillinger en skipsfører i Norge kunne ha. Under den tyske okkupasjon 1940–45 ble han involvert i Quislings råds- og regjeringsdannelser.

Irgens gikk til sjøs 1894. Han gikk på Sjøkrigsskolen 1899–1900 og ble premierløytnant 1902. 1903 ble han skipsfører og førte flere av de største og nyeste fartøyene i fruktfarten på Amerika. Fra 1913 var han knyttet til Den Norske Amerikalinje som fører av rederiets store passasjerskip, først Bergensfjord, fra 1918 Stavangerfjord.

9. april 1940 befant Irgens seg i Oslo med Stavangerfjord, som etter planen skulle seile til USA fire dager senere. Irgens hadde ikke hatt noen forbindelse med NS før 9. april. Dagen etter ble han imidlertid anmodet om å komme til et møte med Quisling på Hotell Continental. Quislings kontakt med Irgens skjedde sannsynligvis etter anbefaling fra Viljam Hagelin, Quislings nære medarbeider, som var Irgens' svoger. Hagelin var også til stede på møtet på Continental.

Quisling anmodet Irgens om å reise til kongen, som hadde forlatt Oslo, og foreslå at det kongelige hus vendte tilbake til hovedstaden. Quisling ville da være “lojal” og henstille til kongen å få i stand en lignende ordning som i Danmark. Irgens traff kongen ved Nybergsund 11. april, men måtte reise tilbake med uforrettet sak.

Når Quisling brukte Irgens som sendebud, var det nok fordi han var vel ansett og kjente flere av kongefamiliens medlemmer fra deres reiser med Amerikalinjens skip.

Irgens hørte ikke mer fra Quisling før han etter riksrådsforhandlingenes sammenbrudd i september 1940 ble spurt om han ville bli kommissarisk statsråd i et nytt sjøfartsdepartement. Irgens sa ja, men sa selv han angret etter at han hadde hørt Reichskommissar Terbovens tale to dager senere. Han fant likevel ut det ikke gikk an å trekke seg. Han meldte seg inn i NS, etter eget utsagn fordi han trodde at medlemskapet i NS ville gi ham større autoritet og arbeidsfrihet overfor tyskerne og partiet. Hans motiv for å stille seg til tjeneste som statsråd var, slik han selv forklarte det, at “jeg her så en naturlig oppgave for meg som avslutning på et langt liv til sjøs å kjempe for å redde vår handelsflåte og derunder også mitt skip, Stavangerfjord. For å kunne utrette noe anså jeg det nødvendig å sitte i en stilling med autoritet”. Ut fra samme motiv fulgte Irgens også med i Quislings “regjering”, som kom i stand etter statsakten 1. februar 1942.

Det er ikke tvil om at Irgens i sitt arbeid i Sjøfartsdepartementet fikk utvirket flere ting til beste for hjemmeflåten og sjøfolkene. Han utfordret ofte tyskerne og Nasjonal Samling. Dette ført også til at han ble avsatt 1944. Hans motstand mot prisedømming av hjemmeflåten (dvs. at skipene skulle betraktes som tysk krigsbytte) var av vesentlig betydning og førte til at tyskerne utsatte spørsmålet om prisedømming til etter krigen. Det var også i stor grad Irgens' fortjeneste at det lyktes å opprettholde ordningen med lønnstrekk til fordel for pårørende til sjøfolk som seilte i uteflåten i alliert tjeneste. Han holdt sin hånd over Skipsfartsdirektoratet og de øvrige avdelingene i departementet og sørget for at NS-folk fikk minst mulig innflytelse. Både tjenestemenn og andre som kom i nær kontakt med Irgens under krigen, gav ham under rettsforhandlingene etter krigen gode skussmål for å ha vært lite NS-vennlig og for å ha ivaretatt norske interesser overfor tyskerne. Der han var blitt oppmerksom på illegal virksomhet i etaten, hadde han gitt advarsler, men aldri anmeldt noen.

Irgens ble etter krigen tiltalt for å ha ytet fienden bistand ved å la seg oppnevne som kommissarisk statsråd av Terboven 1940, ved senere å ha deltatt som minister i Quislings “regjering” etter statsakten 1942 og for å ha meldt seg inn i NS og medvirket til forandring av rikets statsforfatning. De gode gjerninger talte ikke på dommens dag. I lagretten ble Irgens dømt til 7 års fengsel, som var statsadvokatens påstand. Dommen ble av partene anket til Høyesterett, der Irgens ble dømt til 15 års fengsel. Han ble imidlertid benådet 1949.

Verker

  • Stjerner og stjerne-observationer med stjerne-karter og tabeller, 1907
  • Irgens-saken, 1947

Kilder og litteratur

  • HEH, 1930–38
  • Irgens-saken, 1947
  • L. Pettersen: Hjemmeflåten, mellom venn og fiende, 1992, bd. 5 av Handelsflåten i krig 1939–1945, 1992
  • “Nærmere kongen enn noen vet av” og “– ikke et ondsinnet NS-medlem”, i BTid. 27.10.2001
  • diverse slektsregistre o.l. i SA, Bergen