Kathrine Bugge var en av pionerene innen sosialistisk kulturarbeid i Nord-Norge i tiårene etter 1900.
Hun vokste opp i Bodø som den eldste i en stor søskenflokk. Faren var formann i Nordlands Amts Indremisjonskrets, en sterk personlighet som sørget for at hun fikk gå på middelskole. Bare 16 år gammel tok hun guvernantepost på et handelssted. Det hun der så av urett, opprørte henne sterkt. 1897 tok hun lærereksamen ved seminaret i Tromsø og fikk stilling som lærer ved middelskolen i Vardø 1899. Byen var utgangspunkt for handels- og postrutene til Russland, med et spennende kosmopolitisk miljø hvor forbindelsene til og fra det revolusjonære Russland var nære. Hun ble snart aktivt med i radikale grupper der kampen stod mot politisk vanskjøtsel av folk, næringer og sosiale forhold. Gjennom teatervirksomhet, opplesinger og andre kunstneriske aktiviteter lærte hun agitasjon.
I Vardø møtte hun Thorolf Bugge, som var konstituert postmester og samtidig arbeidet aktivt i den radikale opposisjonen i byen. De giftet seg. Da Kathrine ble syk i 1906, kjøpte de et småbruk i Jarfjord i Sør-Varanger og flyttet dit. Her ble de boende til Thorolf høsten 1916 ble ansatt som forretningsfører ved Sør-Varanger provianteringsråd og året etter ble herredssekretær i Sør-Varanger med bolig i Kirkenes.
Storbedriften A/S Sydvaranger var under anlegg fra 1907 og kom i full drift 1911. Thorolf Bugge tok seg tidvis arbeid der og ble snart en av lederne i den politiske og faglige arbeiderbevegelsen som nå vokste frem. Motsetningene mellom verket og arbeiderne var svære, og fagforeningen Nordens Klippe i Kirkenes har helt fra den ble dannet 1906 hatt en særegen plass i norsk arbeiderbevegelses historie.
Kathrine Bugges livsoppgave ble å organisere og ta i bruk det kulturelle potensialet i den faglige og politiske arbeiderbevegelse i Sør-Varanger, dette svære geografiske området med sine fem nasjoners folk – nordmenn, samer, kvener, svensker og russere. Under hennes skapende aktiviteter ble litteratur ikke bare ord mellom permer, men et arsenal for kunnskap og praktisk tilegnelse av livserfaring, dans ikke bare en lørdagsfornøyelse, men innføring i bevisst bevegelse, og diksjon en innføring i praktisk taleførhet. Hun satte i gang en sosialistisk søndagsskole, der utgangspunktet var at barn skulle lære selvtillit – at de gjennom møtet med litteratur og kunst skulle lære å forstå hva kvalitet er. I dette flerkulturelle miljøet gjorde Kathrine Bugge en veldig pionerinnsats.
Da Thorolf Bugge ved valget 1921 ble innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet i Finnmark, ble hun med sørover. Under striden om Moskvatesene 1923 brøt både Kathrine og Thorolf Bugge med Arbeiderpartiet og sluttet seg til Norges Kommunistiske Parti. Han nådde ikke opp ved neste stortingsvalg og de reiste tilbake til Kirkenes, der forholdene mellom A/S Sydvaranger og fagorganisasjonene var blitt enda mer tilspisset. Verksledelsen hadde bestemt seg for å knekke fagbevegelsen ved å si opp alle fagorganiserte og bare ta inn uorganiserte. Resultatet ble at fagorganisasjonene i løpet av 1920- og 1930-årene mistet en stor del av sine medlemmer som ble oppsagt og måtte reise. De arbeidsløse familier ble kastet ut fra verkets hus og stod bokstavelig talt på gaten. I denne brutale tiden, med skrikende arbeidsløshet og fattigdom, fortsatte Kathrine Bugge ufortrødent sitt arbeid og utvidet det til også å organisere hjelp til dem som stod uten arbeid og husvære. I fine lyriske tekster artikulerte hun sine følelser, men også i bitende, pågående artikler.
Etter at Thorolf Bugge døde 1935, flyttet hun tilbake til småbruket i Jarfjord, men fulgte hele tiden aktivt med i det politiske og kulturelle arbeidet i Kirkenes. Under den annen verdenskrig ble Sør-Varanger et veldig lager- og oppmarsjområde for titusener tyske tropper. Kathrine Bugge fikk nå på kloss hold se og erfare konsekvensene av den tyske militærmakts angrep på Sovjetunionen og Gestapos forsøk på å få absolutt kontroll i de norske områdene; ikke noe annet sted i Norge fikk krigen så dramatiske og tragiske følger.
Etter krigens slutt fikk hun kreft. Operasjoner og en rekke behandlinger kunne ikke hjelpe; hennes arbeidsdag var over. Det var vår i Sør-Varanger da hun døde tidlig på sommeren 1951 – den årstid hun alltid hadde sunget om.