Faktaboks

Kari Ørbech
Født
15. januar 1902, Årdal, Sogn og Fjordane
Død
15. april 1997, Eidsvoll, Akershus
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Gårdbruker og lærer Olav Bjørkum (1859–1936) og Rannveig Ørbech Natvik (1862–1945). Gift 1930 med lektor Olav Andreas Åse (20.7.1897–1.9.1988), sønn av gårdbruker Osmund Aase (1873–1938) og Anne Martine Aase (1874–1960).

Kari Ørbechs forfatterskap spenner over en periode på nærmere 50 år. Hun skrev særlig for barn og ungdom og tok ofte opp tidstypiske sosiale problemer.

Hun vokste opp i en stor søskenflok på gården Natvik i Årdal. I ungdommen var hun aktiv i Vikadalen ungdomslag. Etter examen artium på Voss landsgymnas 1924 tok hun stortingsstenografikurs og arbeidet deretter på kontor frem til hun fikk sitt første barn 1932.

1936 debuterte hun med romanen Den forjettede by. Her skildres en ung pikes møte med storbyen. Prestedatteren Hanne frister tilværelsen på en liten hybel, klarer å få seg noe arbeid og finner seg litt etter litt til rette. Boken fikk redelig omtale av betydelige kritikere som Paul Gjesdahl og Eugenia Kielland. Kristian Elster i Aftenposten mente sågar at dette var en debutant en kunne vente seg mer av.

Neste utgivelse lot vente på seg. Med romanen Hun som fikk navnet Loretta fra 1952 forlot Ørbech sine voksne lesere og debuterte som barnebokforfatter. I denne romanen kan en nok ane et slektskap med Den forjettede by hva angår fortellerteknikk, men handlingen er denne gang lagt til et lite bygdemiljø på Østlandet i etterkrigstiden. Loretta Rundtom er romanens sentrale skikkelse. Hun mister moren, og bare 14 år gammel må hun slutte på skolen for å overta rollen som forsørger for tre småsøsken. Faren er for det meste på skogen, og hennes tre år eldre bror arbeider 8 timer dagen og er ikke til noen hjelp hjemme, heller ikke økonomisk.

Tilsynelatende er dette en tradisjonell bygdeskildring, men det nyskapende er at synsvinkelen ligger hos hovedpersonen og dermed er avgjort kvinnelig. Det er Lorettas tanker og refleksjoner som driver handlingen fremover. Dessuten er Ørbech positiv til mange av de endringene bygdesamfunnet nå opplever – elektrisitet, innlagt vann og en begynnende sentralisering av bosetningen, ikke minst fordi disse nyvinningene fører til en lettere hverdag for kvinnene. For denne boken ble hun belønnet med den nyetablerte Damm-prisen og førstepris fra Kirkedepartementet. Den gode mottakelsen gav henne motivasjon til å skrive flere bøker for ungdom. Det ble i alt 16 utgivelser for barn og ungdom.

I den neste romanen, Kjersti og villfuglen, er handlingen lagt til krigstiden. Hovedpersonen må mot sin vilje tilbringe hele sommeren på en seter med en vond og vrang budeie. Kjersti finner trøst i å hjelpe krigsfanger på flukt fra den tyske okkupasjonsmakten. Hun havner i en lojalitetskonflikt når hun gir en hjelpende hånd til en østerriksk soldat. Kan man i slike situasjoner tillate seg å behandle selv fienden som et medmenneske?

Det kan ikke være sant fra 1956 er på mange måter banebrytende. I denne boken tar Ørbech som en av de første forfatterne opp barnas problemer rundt en skilsmisse. Leseren følger en jente på 16 år i tiden før det uunngåelige bruddet er et faktum. Boken har en klar brodd mot de voksnes løgner og fortielser.

Dristig var også Liv og Lars (1971). For første gang var ungdommens seksualliv tema i en ungdomsroman. Den 16 år gamle jenta Liv blir gravid med kjæresten Lars. Han løper fra ansvaret, og Liv blir sittende igjen med skammen. Verken skolen eller hennes religiøse familie gir henne noen støtte, likevel insisterer hun å bære barnet frem. Takket være en ukuelig vilje, samt god hjelp fra hushjelpen Gunda, klarer hun å gjennomføre både svangerskapet og skolegangen. Forfatteren er denne gang forut sin tid, ikke bare ved å ta opp et tabuemne, men også ved å antyde at et barn kan leve også utenfor kjernefamilien; kvinner kan oppdra sine barn på egen hånd.

Kari Ørbechs forfatterskap utmerket seg ved flere ganger å ta opp tidstypiske sosiale problemer. Hun brukte ofte romanenes sentrale kvinner som talerør, mot bygdesladder, fordommer og stivbent byråkrati. Enkelte kritikere har antydet at fortellerstemmen noen ganger blir i overkant moraliserende. I sin diktning brukte hun begge målformene; Hun som fikk navnet Loretta oversatte hun selv til nynorsk. Foruten å skrive bøker satt hun en tid i kommunestyret i Eidsvoll, og i 1950- og 1960-årene holdt hun flere lørdagskåserier i radioen.

Verker

  • Den forjettede by, 1936
  • Hun som fikk navnet Loretta, 1952 (nynorsk utg. s.å., svensk utg. Stockholm s.å.)
  • Kjersti og villfuglen, 1953
  • Frank og Frida, 1954
  • Det kan ikke være sant, 1956 (svensk utg. Örebro 1957)
  • Jakki, 1963
  • Far min, 1964
  • Jarle fra oppg. D, 1966
  • Redningen, 1967
  • Lasse, 1970
  • Liv og Lars, 1971
  • Alt kan hende, Peder. En ungdomsroman, 1973
  • Stormdagen, 1974
  • Prøvetid, 1976 (svensk utg. Det svåra provet, Stockholm 1979)
  • Revyen. En ungdomsroman, 1977
  • Varden, Larvik 1979
  • Ubedne gjester i farmors hus, Larvik 1982

Kilder og litteratur

  • S. Hagemann: Barnelitteratur i Norge 1914–1970, 1974
  • K. Herud: Myten om den upolitiske barneboka: samfunnsbilde, kjønnsrollemønster og kvinnesyn i Kari Ørbechs barne- og ungdomsbøker, h.oppg. UiB, 1976
  • B. Øygarden: Kari Ørbechs forfattarskap for barn, h.oppg. UiO, 1979
  • E. Breen: Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968–1990, rev. utg., 1995
  • T. Birkeland, G. Risa og K. B. Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, 1997
  • A. Bjørkum: Soga um Viki og Vikadalen, 2004