Jonas Ramus var prest og forfatter av religiøse og historiske skrifter. Han huskes særlig for andaktsboken Naadens Aandelige Markets-Tid, som ved sin utbredelse bandt 6–8 generasjoner av skandinaviske lesere sammen i et kulturelt fellesskap.
Ramus tilhørte et av 1600-tallets norske prestedynastier, med far, farfar, stefar og to brødre som geistlige og lærde i ulike stillinger. Han mistet sin far tidlig, men stefaren, Hans Olsen Brejer, tok ansvar for hans grunnleggende utdannelse. Etter studier ved katedralskolen i Trondheim ble han 1665 dimittert til universitetet i København sammen med to av sine brødre. I 15 år må han ha drevet studier i København, men detaljer om dette er ikke kjent. Først 1680 fikk han sitt første kall, som personellkapellan med suksesjonsrett i Sørum. Etter kort tid ektet han sogneprestens datter, en ikke uvanlig konstellasjon i datidens prestefamilier. Giftermålet skaffet ham også betydelige midler.
Lite er kjent fra Ramus' tid i Sørum, bortsett fra at han og hustruen 1685 donerte et dåpsfat til sognekirken. Hans litterære aktiviteter ble tillagt vekt da han søkte og fikk embetet som sogneprest i Norderhov, som han ble utnevnt til 1690. Heller ikke fra Norderhov-tiden er mye kjent om hans rent geistlige virksomhet. Ramus ble preget av tiltagende fysisk og psykisk svekkelse, en tilstand som ble kraftig forverret under krigshandlingene på og omkring prestegården 28.–29. mars 1716. 1717 søkte han avskjed, og han døde et års tid senere. Etter hans død oppstod det en bitter strid i familien om disponeringen av boets midler.
Både i samtid og ettertid var Ramus mest kjent som forfatter. Den første boken han fikk publisert, var Naadens Aandelige Markets-Tid (1680). Den ble raskt populær og kom i nærmere 40 utgaver på svensk og dansk frem til slutten av 1800-tallet. Den er en klassisk, botspreget ortodoks fremstilling av behovet for at den prøvede sjel “kjøper den beleilige tid”. I samme tone er Aandelig Herbarium (1695). Begge samlinger inneholder også originale salmer fra Ramus' hånd. Han kan i disse skriftene ha vært påvirket av en forfatter som Heinrich Müller; særlig gjelder det den asketiske mystikken. I tillegg har han vært under innflytelse av den “engelske prekenstil” – en direkte, formanende tale til leserne.
Som historisk forfatter stod Ramus bak en stor verdens- og kirkehistorisk oversikt, Guds Rige blant Verdens Riger (1706). Han beskriver her den guddommelige styring av verdenshistorien fra “verdens begynnelse” til 1660, en styring som i realiteten var en fortsettelse av den bibelske historie. Arbeidet med denne boken må ha vært meget omfattende og forutsatte et ganske bredt kjennskap til annen litteratur.
1689 publiserte Ramus en fremstilling på latin om den eldste norske historien, Nori regnum. Her gjorde han utstrakt brukt av Snorre Sturlason på en måte som ble kritisk kommentert av Tormod Torfæus, som han konsulterte under arbeidet. 1711 utkom verket i dansk oversettelse. 1702 kom ytterligere et arbeid på latin om den gamle norske historien, Ulysses et Otinus Unus & idem. Her hevder Ramus at Odin og Odyssevs var identiske og at en rekke av den antikke heltens bragder hadde funnet sted i Norge. Verket kom i nye utgaver 1713 og 1716, og det ble senere lenge sitert i utenlandsk litteratur, særlig for påstanden om at malstrømmen i Lofoten var Odysseens Kharybdis.
Ramus skrev også en oversikt over den norske kongehistorien. Boken ble utgitt posthumt 1719 og kom i en rekke utgaver som ikke minst ble spredt blant den norske allmuen. Enda et posthumt utgitt arbeid, Norriges Beskrivelse, fikk betydning, ikke minst på grunn av kartmaterialet. Ramus fikk manuskriptet godkjent for trykking allerede 1715, men det ble ikke utgitt før 1735 etter tilskyndelse fra christianiabiskopen Peder Hersleb.
Flere av 1700-tallets historikere kritiserte Ramus for hans mange feilaktige slutninger. Likevel ble hans kongehistorie hos både et folkelig og et lærd publikum en vedvarende påminnelse om at Norge hadde en egen, heltemodig historie.
Jonas Ramus og hans hustru ligger begge begravet i krypten under Norderhov kirke. Likene ble balsamert før begravelsen, og frem til midten av 1900-tallet kunne de beskues gjennom luker i kistelokkene.