Jon Mogenssøn Skanke var prest i Nordfjord i begynnelsen av 1600-tallet. Han huskes mer for sin død (ved halshugging) enn for hva han utrettet i live.
Vi vet ikke når Skanke ble født og ikke sikkert hvor. Men han kalte seg jemtlending (lat. Jemptus) og var sannsynligvis sønn av bonden Mogens Jonsson i Faxnälden ved Östersund. Som yngre sønn fikk Jon studere: 1590 var han ved universitetet i Helmstedt, og 1593 tok han magistergraden i Rostock. Året etter finner vi ham som rektor i Bergen.
Skolen lå under kirken, og giftermålet på samme tid med biskopens datter Magdalene, som var enke med ett barn, kan ha vært betingelsen for at Skanke fikk stillingen. Han klaget snart over at skolebygningen var så forfallen at det ikke gikk an å holde skole der. Det ble snart problemer også i ekteskapet, og svigerfar, biskop Anders Foss, avsatte Skanke 1596.
Skankes svar var å skrive følgende (på latin) i vitnesbyrdet til en elev: “Siden skolen ødelegges av stedets kirkelige embetsmanns misunnelse, ulykksalige pedanteri og voldsomhet, om ikke tyranni, tilrår jeg at han [eleven] søker andre skoler.” Kritikken rettet seg åpenbart mot biskopen, som klaget saken inn for konsistoriet ved Københavns universitet. I sitt vitnemål sa Foss at elever av Skanke hadde “slæbt Bispens Hustru og Datter i Rendestenen, dernæst havde Skolemester M. Jon selv syvende gjort Gaardgang [hærverk] i Bispens Residens i hans Fraværelse”.
I senere omtaler av Skanke presenteres dette partsinnlegget ofte som et faktum. Men da professorene oppfordret Skanke til å bøye seg, sa han at det da ville se ut som han var skyldig “og tog de uærlige Sager til sig, som vare ham tillagte, saa at han neppelig derefter skulde nyse op blandt Godtfolk”. Skanke ble dømt for å ha kritisert biskopen i vitnesbyrdet, men ble forlikt med svigerforeldrene. Snart fikk han, antakelig med svigerfars hjelp, ny stilling som sogneprest i det rike kallet Innvik i Nordfjord.
Det har vært antatt at Skanke hadde god kjennskap til det gammelnorske språk og at han oversatte landsloven. Men i Gustav Storms utgave av Norges gamle love nevnes en annen “Jonas Magni” – islendingen Jón Magnússon.
Innen 1604 ble Skanke prost i Nordfjord og medlem av Bergen domkapittel. Men så kom det en storm av anklager mot ham: Han skulle ha drevet ulovlig handel, nektet å gi sakramentet til en døende, mishandlet sin kone, ha gjort tre kvinner med barn og gitt den ene et fosterfordrivende middel. 4. august 1617 avsatte domkapitlet ham fra stillingen og oppløste ekteskapet hans. På bakgrunn av anklagene dømte tingretten Skanke fra livet; halve boet skulle gå til kronen. Hans avhugne hode ble satt på stake, og han ble gravlagt utenfor kirkegården.
Skankes siste tid ble gjenstand for bygdefantasien, om “Utro-Malene” som nektet sin mann et glass vin på retterstedet; han ble gjort til martyr. Biskop Pavels' oppfatning i 1820 er at hun var “en slem Quinde” og han “en moralsk slet Mand”.
Forholdene tatt i betraktning klarte parets mange barn seg uventet godt: Mogens ble sogneprest i Luster, Theophilus i Egersund og Zacharias i Seljord, mens Hans ble kapellan i Bergen. Det finnes etterslekt etter flere av dem ennå i dag. Det er ting som er uavklart i Skankes livshistorie, og hans skjebne kan fremdeles fengsle, slik den har gjort siden 1600-tallet.