J. W. C. Dietrichson var den første ordinerte prest blant nordmenn i Amerika. Han er også kjent for striden som i 1870-årene førte til at han forlot sitt presteembete og ble postmester i Porsgrunn.
Dietrichson vokste opp i Fredrikstad. Som gutt var han en spilloppmaker og fikk mye pryl av sin lærer på borgerskolen i byen, den senere biskop og kirkestatsråd Hans Riddervold. Men konfirmanttimene hos sogneprest J. C. Tandberg gjorde gutten så oppglødd at han bestemte seg for å bli prest. Dietrichson tok examen artium 1832 og teologisk embetseksamen 1837. Deretter arbeidet han et år som lærer ved saltverket på Valløy, før han tok praktisk-teologisk eksamen 1838. Året etter fikk han stilling som kateket ved tukthuset i Christiania, hvor han også drev et privat gutteinstitutt. Hans første hustru, Jørgine Broch, døde i barselseng 1841.
Dietrichson var interessert i misjon, og representerte misjonskomiteen i Christiania ved Misjonsselskapets generalforsamling i Kristiansand 1843. I februar 1844 ble han ordinert til prest for de norske utvandrere i Amerika, og ankom New York 9. juli samme år etter en 49 dagers seilas fra Porsgrunn. Herfra gikk ferden videre til de norske settlementene i Wisconsin, hvor han ble i seks år, avbrutt av et opphold i Norge 1845–46.
I Amerika kom Dietrichson raskt i et motsetningsfylt forhold til lekmannshøvdingen Elling Eielsen. Den utløsende årsak var Dietrichsons egen forståelse av sitt oppdrag som ordinert prest blant utvandrerne. Det virket provoserende for mange norskamerikanere at han kom over for å gjenopprette den kirkelige orden. Dietrichson ville innføre kirkeritualet av 1685 “aldeles uforandret, uforminsket, ublandet og uforfalsket”, som forordet av 1688 krever. Det ble sagt at Dietrichson gikk og pløyde på prestegården ikledd sin lange svarte samarie. Dietrichsons store fortjeneste var at han som den første ordinerte prest organiserte menigheter i Amerika av den type man var vant til fra Norge, og ikke minst at han arbeidet så iherdig for å skaffe flere prester fra Norge til å reise ut. Under sitt norgesbesøk 1845–46 giftet han seg igjen, med Charlotte Müller.
Etter hjemkomsten fra Amerika 1850 ble Dietrichson sogneprest i Nedstrand i Ryfylke, hvor han også fikk konflikter med lekfolket. Dietrichson var kritisk til vekkelsesbevegelsen og motstander av lekpredikanter. 1862 ble han sogneprest i Østre Moland. Etter få år startet striden også her, ikke minst på grunn av Lars Oftedals virksomhet. De vakte gikk hardt ut mot sognepresten, og sendte stadig klager til biskopen og departementet. De sa at han som grundtvigianer antydet mulighet for omvendelse etter døden, hevdet at Bibelen ikke var “alene saliggjørende”, og dessuten hadde anbefalt P. A. Jensens lesebok.
Dietrichson nektet å døpe barna etter trosbekjennelsens ordlyd i alterboken, som han med rette hevdet var feil oversatt. 1869 mistet grundtvigianeren J. E. Gunnerus sitt embete av samme årsak. Dietrichson kritiserte offentlig sin gamle strenge lærer, nå statsråd Riddervold (som dette året kunne feire sitt 50-årsjubileum som embetsmann), for at “Hans Excellence vilde feire sit Jubilæum samtidig med at [Gunnerus] fik sit ministerielle Naadestød”. Dietrichson ble nå angrepet både ovenfra og nedenfra. Prosten skrev et stygt anonymt avisinnlegg mot ham, mens Dietrichsons egen kapellan kalte sognepresten en vranglærer som han med Guds kraft ville motarbeide; kapellanen måtte senere offentlig beklage disse ord.
Dietrichson var nok strid og steil, men han spilte alltid med åpne kort. Man hevdet også at Dietrichson gav seg selv nattverd, noe som den gang ikke var tillatt. Nabopresten A. C. Preus, som hadde vært Dietrichsons venn og etterfølger som prest i Amerika, nektet å gi sin kollega nattverd, da også han betraktet ham som vranglærer. Den teologiske uenigheten dem imellom forhindret imidlertid ikke at Dietrichsons datter ble gift med Preus' sønn 1879.
1876 ble Dietrichson av biskopen innstendig bedt om å søke embetet som postmester i Porsgrunn. Etter mange års strid forlot J. W. C. Dietrichson det kirkelige embete. Samme år utgav han alle de offentlige dokumenter i sakens anledning, med egne kommentarer og svarbrev. Han gikk av som postmester 1882 og døde plutselig året etter, under et opphold i København.