Johannes Gausdal har skrevet sitt navn inn i Santalmisjonens historie som misjonens tilsynsmann i Santalistan under den annen verdenskrig. 1950–55 var han den første generalsuperintendent (biskop) i the Northern Evangelical Lutheran Church.
Gausdal vokste opp på småbruket Gomsdalen ca. 600 meter oppe i den stupbratte fjellsiden på nordsiden av Geirangerfjorden. Foreldrene var gudfryktige, nøysomme og arbeidsomme, men de døde begge tidlig, og Johannes bodde deretter hos sin eldste bror frem til konfirmasjonen. Han lærte tidlig å stå på egne ben, og etter hvert kom han inn på Volda lærerskole, men det var ikke den norske skolen som skulle bli hans arbeidsplass. Han hadde hørt om Santalmisjonen og ville gjerne bli misjonær. Gausdal meldte seg til tjeneste og fikk positivt svar sommeren 1910. Misjonærtjenesten krevde mer utdannelse, både språkkunnskaper og annen forberedelse, og etter lærereksamen 1911 leste han gymnaspensum og tok examen artium som privatist 1913, fulgt av åtte måneders språkstudier ved Livingstone College i London. Han hospiterte ved Menighetsfakultetet ett semester 1915, og i juli samme år ble han ordinert til misjonsprest i Santalmisjonen.
Gausdal kom til India i november 1915, fem år etter at verdenskonferansen for misjon i Edinburgh innvarslet nye tider i misjonsverdenen. Her ble de unge misjonskirkers eget ansvar for selvhjelp og selvstyre satt på dagsordenen. Gausdal ble en betydelig talsmann for det nye som nå sakte brøt seg frem, og allerede i slutten av 1920-årene tok han initiativet til en kirkeforfatning.
Som nyutnevnt tilsynsmann på misjonsmarken i Santalistan 1940 hadde han lang erfaring som skole- og menighetsmisjonær bak seg. Han hadde representert Santalmisjonen overfor de nordindiske lutherske misjoner og kirker, og han kjente også godt til de sørindiske lutheranere og deres problemer. 1935 var han blant initiativtakerne til dannelsen av Santal Christian Council. Rådet representerer fortsatt santalsamfunnet overfor myndighetene, og tar opp saker av felles interesse for hele santalsamfunnet. Han representerte også rådet under den annen verdenskrig og sørget bl.a. for kirkelig betjening og korrespondanse med santaler som deltok i krigen.
Krigen førte til et intensivt arbeid med ny kirkeforfatning. Man så at det ville komme store forandringer i India etter krigen. Spørsmålet om utenlandsk misjonsvirksomhet ville komme opp. Nå sørget Gausdal for at kirkens nasjonale ledere ble med i forfatningsarbeidet; til da hadde de vært holdt utenfor. Gausdal var selv hovedarkitekten for kirkeforfatningen, som ble vedtatt på kirkemøtet 1950, samme år som han ble valgt til kirkens første generalsuperintendent. Kirkeforfatningen fikk en pragmatisk struktur med fem kirkeråd, tre for santali-talende, ett for boro- og ett for bengali-talende. Dette er de tre hovedfolkeslag innen kirken, som senere fikk navnet the Northern Evangelical Lutheran Church. Størst betydning hadde det at forfatningen satte et klart skille mellom kirkens og misjonens saker; dette gav kirkens leder en uavhengig stilling.
I kirken huskes Gausdal særlig for sine oversatte og originale salmer. Han stod for fire utgaver av santalsalmeboken Seren Puthi; 1950-utgaven er blitt felleseie for flere santalske kirker. 1928 redigerte han annen utgave av Cantica Evangelica, som er en felles salmebok for the United Evangelical Lutheran Churces of India.
Da Gausdal forlot India for godt 1956, var både nasjonale og internasjonale representasjonsoppgaver vel ivaretatt. Kirken var blitt medlem av Det lutherske verdensforbund (1951) og National Christian Council of India (1955), og 1957 fikk den sin første nasjonale biskop.
Gausdal var delegat til Det lutherske verdensforbunds generalforsamlinger i Lund 1947 og Hannover 1952, og han var biskop Berggravs stedfortreder ved bibelselskapenes verdenskonferanse i Ootacamund, India 1952. Han fikk Kaiser-I-Hind-medaljen i sølv 1944 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1956.