Johannes B. Wist var en fremstående norskamerikansk forfatter og journalist. Han er mest kjent for sitt virke som redaktør av Decorah-Posten og for fire romaner med emne fra norsk immigrantmiljø i Midtvesten, som han gav ut under pseudonym kort før sin død.
Før han utvandret som 20-åring 1884, hadde Wist gått på folkehøyskole og skaffet seg erfaring som journalist. I likhet med mange utvandrere tok han ulike typer arbeid da han kom over til Amerika. Han arbeidet først i treindustrien og i en butikk i Minneapolis, før han ble lærer vest i Minnesota, men så gikk han raskt over til avisarbeid. Høsten 1886 ble han medredaktør av Skandinavisk Tribune i Madison, Wisconsin. 1889 begynte han i avisen Nordvesten i St. Paul, Minnesota, der han oppholdt seg de neste 7 årene. 1899 kjøpte han ukeavisen Norge i Granite Falls, Minnesota, men solgte foretaket året etter. Først 1901, da han ble redaktør av Decorah-Posten, fikk han sitt endelige gjennombrudd og en solid posisjon i den norske skriftkulturen i Midtvesten. Wist satt i redaktørstillingen i Decorah frem til han døde 1923.
Wist var grunnlegger og medredaktør av det litterære tidsskriftet Symra 1905–14, og han skrev det første standardverket om norskamerikansk pressehistorie, utgitt i boken Norsk-amerikanernes festskrift 1914. Han var med å grunnlegge Den norsk-danske presseforening i USA 1895 og var formann for denne 1917–18. Han var med å starte Det norske selskab i Amerika 1903 og var en flittig bidragsyter til foreningens Kvartalskrift. Som utrettelig forkjemper for norsk skriftkultur i Midtvesten var Wist likevel innforstått med at en gang i fremtiden ville norsk opphøre som et amerikansk skriftspråk. Han var ikke så engstelig for assimilering til det amerikanske samfunnet som en del av hans forfatterkollegaer.
Mest kjent er kanskje Wist for den romanen han gav ut 1922, om en bilreise med uendelige komplikasjoner fra Decorah til Rochester. Romanens jeg-person blir med en venn som skal til det berømte sykehuset i Rochester for å kurere gikta. Alt han trenger på reisen er “litt kaffe og doughnut at vederkvæge sig med”. Wist gav også ut en romantrilogi om immigranten Jonas Olsen, der han brukte en god del av sine egne immigranterfaringer, særlig i de to første bøkene. Den første i serien, Nykommerbilleder, er en dokumentarroman fra en innvandrers liv i Minneapolis i 1880-årene. I den andre romanen, Hjemmet paa prærien fra 1921, flytter Jonas fra bykulturen og ut på landet i Red River-dalen. Denne ble kåret til den beste norskamerikanske bok det året. I det tredje bindet, Jonasville, gir Wist til kjenne sine holdninger til småbykulturen. Trilogien er nå (2004) under utgivelse på engelsk.
Wist tolket innvandreren som en “nomade” i to verdener. Han mente at innvandrernes etterkommere ville få den amerikanske kulturen “som vuggegave”, ikke den norske, og han snakket om “vor overgangstilstand”. Men fordi han ikke tolket denne situasjonen som en tragedie, var han i stand til å observere den norskamerikanske kulturen med en viss humor. Den norskspråklige innvandrerkulturen var for ham ingen permanent størrelse. Flere av hans kollegaer kunne derfor beskylde ham for å være pessimistisk på kulturens vegne, men det var han ikke. Han var fascinert av det blandingsspråket som oppstod i Midtvesten og brukte det ofte i dialoger i romanene sine med stort hell. Dette språket, som andre så på som et forfall i forhold til norsk standard, var for Wist en kilde til fornyelse. Hans skrivestil er observerende og tonen ofte munter, av og til ironisk, men ikke dømmende.
Johannes B. Wist var norsk visekonsul i staten Iowa 1906–17.