Johann Georg von Langen var en foregangsmann innen skogbruk og forstvitenskap. Han virket i Tyskland, Norge og Danmark og engasjerte seg også i industriell virksomhet i Norge og Tyskland.
Von Langen var sønn av arveherren til riddergodset Oberstadt i Thüringen. Etter at faren tapte godset i spill, bodde familien hos morbroren på slottet Kleinfahner, hvor barna i oppveksten hadde huslærere.
Om lag 17 år gammel startet Johann Georg på sin utdannelse. Han var først jaktpasje hos hertuginnen av Sachsen-Meiningen, deretter hos hertug Ludwig Rudolph av Braunschweig-Lüneburg, og fra 1717 tok han fatt på en treårig forstutdanning i Blankenburg. Denne ble avsluttet med en lengre studiereise til Sør-Tyskland, Østerrike og Nederland.
1721 ble von Langen hoff- og jaktjunker hos hertugen, og han tok fatt på å kartlegge skogene i hertugdømmet. Han var mer opptatt av det biologiske grunnlaget for skogbruk enn av etterspørselen etter trevirke. 1726 fikk han bestalling som forst- eller jegermester. Han fikk ry for sin dyktighet, og da det i Norge var stort behov for forbedringer i skogbruket, bad Christian 6 ham gjennom grev Christian Ernst von Stolberg-Wernigerode om å komme til Norge og bygge opp et forstvesen etter mønster fra Blankenburg.
Sammen med broren Franz Philipp og seks andre tyske forstmenn kom Johann Georg von Langen 1737 til Kongsberg, som ble sete for den nye skogkommisjonen ledet av brødrene von Langen. To år senere ble skogkommisjonen oppvurdert til Generalforstamt (GFA) og brødrene von Langen ble hoffjegermestere. Allerede i starten ble forbedringsforslag presentert og skoger ble oppmålt og kartlagt. 1740 foreslo GFA en ny skogforordning. Den innebar en større stab, og det ble ansatt underordnede forstmenn rundt i distriktene. von Langen var overbevist om at en overgang fra den behovsdrevne rovhogsten til en fremtidsorientert skogforvaltning bare var mulig hvis skogforvaltningen ble underlagt en langsiktig statlig næringspolitikk. Denne oppfatningen støtte på massiv motstand, og ved tronskiftet 1746 ble GFA nedlagt.
Von Langen engasjerte seg også i det som ble kalt “Det kgl. Octroyerede nordske Compagnie”, et industriforetak basert på bergverk og skogbruk. Kompaniet var ikke særlig vellykket, men ble en forløper for den norske glassindustrien, som kom til å bli betydningsfull.
1743 overlot Johann Georg von Langen ledelsen av GFA til broren og drog tilbake til Tyskland. Etter en tid med torvutvinning i Harz begynte han 1745 som forstmester i Weser-distriktet i hertugdømmet Braunschweig. Han engasjerte seg også i fremstilling av porselen og speilglass og grunnla bl.a. porselensfabrikken i Fürstenberg. 1763 lot han seg kalle til Danmark for å utarbeide en sterkt tiltrengt skogbruksplan for Sjælland.
Von Langen etterlot seg ikke litterære verk i snever forstand, men forfattet tallrike pro memoria-skrifter og andre saksdokumenter, foruten en lang rekke brev, som gir et godt innblikk i hans personlige egenskaper, hans energi, arbeidsiver og utholdenhet samt hans evne til å gjøre seg upopulær i byråkratiet.
Johann Georg von Langen hadde et nært og personlig forhold så vel til sin bror som til sin beskytter og velgjører, riksgreve Christian Ernst av Stolberg-Wernigerode, og han hadde mange elever som videreutviklet hans metoder. Sine siste år bodde han ved Jægersborg på Sjælland. Etter et slaganfall 1768 ble han arbeidsudyktig. Han døde 1776 og ble gravlagt ved Gentofte kirke. På gravsteinen er han kalt en av fedrene til det danske forstvesen.