Johan Wilhelm Eide bygde opp sin trykkeri- og forlagsvirksomhet i Bergen fra slutten av 1860-årene. 1868 grunnla han avisen Bergens Tidende, som han selv redigerte de første årene.
Eide vokste opp i Stryn. Etter at han var konfirmert, drog han sammen med en bror til Bergen for å skaffe seg et utkomme. Noen måneder senere begynte han i boktrykkerlære hos F. D. Beyer, i et av byens fire trykkerier. Han ble utlært svenn, og 1857 søkte han et offentlig stipend for å studere boktrykker- og skriftstøperkunsten i utlandet. Med 75 spesidaler i bakhånden drog han ut i august året etter. Han arbeidet trekvart år i et trykkeri i Leipzig, deretter et par år i Hannover, og var senere innom flere ledende tyske boktrykkerbyer. Deretter drog han til Sveits, hvor han oppholdt seg en tid i Genève, og kom dessuten til Frankrike og Storbritannia. 1864 vendte han tilbake til Bergen, etter et utenlandsopphold som hadde gitt ham en uvanlig faglig innsikt og en sterk menneskelig utvikling. Samme høst tok han borgerskap som boktrykker, etter å ha betalt sine avgifter og avlagt sin troskapsed, og tok deretter over ledelsen, som faktor, i H. J. Geelmuydens Enkes Officin.
1. mai 1867 åpnet Eide sitt eget boktrykkeri. Ifølge annonsene var det velinnrettet, godt forsynt med moderne typer, og kunne levere “hurtig, billig og meget smukk utførelse av alle slag”. Lokalene lå godt til, på Engen, og etter hvert kjøpte han flere eiendommer på stedet.
Men Eide hadde også andre planer. Allerede 2. januar 1868 begynte han å utgi en dagsavis, Bergens Tidende. Avisen skulle skaffe arbeid for trykkeriet, men mer enn det var den et kall. Til å begynne med redigerte han den stort sett selv. Han ønsket å få i gang en offentlig idéutveksling mellom redaksjonen og publikum, men ville også selv ta parti, hevde sine meninger og kjempe for det han mente var sant og rett. Avisen ble et talerør for en middelstand av håndverkere og alminnelige borgere, den kjempet mot byråkrati, embetsmannsvelde og pietisme. Den ble ikke alltid populær med sine liberale og radikale tanker, men Eide trodde på sannhet og opplysning, og kjempet i Bjørnsons ånd. Han kunne være lyrisk, men var også en nøktern realist.
F. D. Beyer hadde utgitt en avis da Eide arbeidet der, men vilkårene for avisutgivelse i byen var trange, fordi et adressekontor med offentlig godkjenning hadde monopol på annonser. Etter flere forsøk på å omgå annonsemonopolet ble det 1863 vedtatt en lov om innløsning av annonsekontorets privilegier, slik at Eide for sin nye avis også kunne basere seg på annonseinntekter. 1869 ble det anslått at fem hundre abonnenter gav en årlig inntekt på 1500 spesidaler, mens annonsene gav det dobbelte. Det ble noen harde år før avisens eksistens var sikret. Men 1893 kunne Eide kjøpe konkurrenten Bergensposten (grunnlagt 1855), og året etter ble de to avisene slått sammen. Siden 1869 hadde han også drevet en beskjeden forlagsvirksomhet, preget av avisens ånd. Der fant også målreisingen sin plass.
Som arbeidsgiver levde Eide opp til sine idealer. Midt i 1880-årene innførte han 9 timers arbeidsdag, og han var den første som gav sine arbeidere sommerferie. Selv var Eide aktiv i Forbrugsforeningen, Arbeiderforeningen og håndverkerforeningen. Han var også kjent som sanger og kordirigent. Fra 1887 satt han i Bergen bystyre.