Johan Thorne var forretningsmann, stortingsrepresentant og statsråd i 1880- og 1890-årene og fanebærer for det ytterste Høyre i opposisjon til Emil Stangs ledelse av partiet.
Thorne tilhørte en av Drammens fremste kjøpmannsfamilier. Etter noen år på Drammens latinskole drog han først til sjøs og var deretter en tid kontorist, inntil han 21 år gammel sammen med to andre startet en trelasthandel nær Sarpsborg. Da kompaniskapet ble oppløst 1869, flyttet Thorne til Moss og etablerte sitt eget rederi og trelastfirma før han i noen år var medinnehaver i sin svogers store sagbruks- og trelastfirma M. Peterson & Søn. Fra dette ble han utløst 1878 da han overtok rederidelen av virksomheten og dessuten kjøpte flere skogeiendommer. Som ordfører i Moss 1881–89 gjorde han en stor innsats for utviklingen av byens næringsliv.
1883 ble Thorne valgt inn på Stortinget, hvor han ble en av Ketil Motzfeldts fortrolige i opposisjon til “systemet Stang”, og i forlengelsen av dette også til Emil Stangs ledelse. Som medlem av og i mange år formann for Næringskomité nr. 1, og 1885 også medlem av arbeiderkommisjonen, konsentrerte Thorne seg hovedsakelig om næringspolitikken, hvor han opparbeidet seg en betydelig respekt og økende innflytelse i Høyre. Som selvbevisst, handlingsrettet og viljesterk forretningsmann hadde han imidlertid liten sans for kompromisser og politiske nødvendigheter. Mens Emil Stang beveget seg fra høyre mot sentrum, gikk Thorne den motsatte vei. Trolig gjennom sin bror, en av kong Oscars kammerherrer, kom han i et tillitsforhold til kongen, og at han gikk inn som sjef for Indredepartementet da Stang dannet regjering 1889, skyldtes kongelig påtrykk. Forholdet til statsministrene Stang og Gram var anspent og ble ikke bedre ved at Stang ikke rakk å rådføre seg med bl.a. Thorne – og heller ikke hadde bedt om kongens tillatelse – før han stilte det kabinettspørsmål som førte til regjeringens avgang.
Ved valget 1891 stilte Thorne ikke til gjenvalg. Han hadde året før kjøpt herregården Evje i Rygge, hvor han fikk spillerom for sin sterke interesse for landbruk. I 10 år var han også preses i Selskapet for Norges Vel (1896–1906).
Snart var han imidlertid tilbake i politikken igjen. I den langvarige regjeringskrise som oppstod våren 1892, ved at kong Oscar nektet å ta til følge Stortingets bevilgning av budsjettmidler til et eget norsk konsulatvesen, var Thorne en av de sterkeste motstandere av Stangs forsiktige politikk, og den mann mange i Høyre samlet seg om som leder for en kampregjering. Kravet om handlekraft og klare linjer hadde mer umiddelbar appell enn Stangs arbeid for å bevare kontakten med de moderate venstremenn og unngå å belaste unionen (og partiet) bare på fremgangsmåten i en sak som Høyre i prinsippet var enig i. Thorne hadde sin ministerliste klar, men måtte etter hvert innse at selv blant de mest misfornøyde var Stangs posisjon for sterk til at noen annen kunne ta hans plass. I første omgang ble krisen løst ved at venstreregjeringen trakk sin avskjedssøknad tilbake, men da den året etter tok saken opp på ny, var et lignende tilbaketog umulig. Resultatet ble at Stang nå kunne danne sin annen regjering med et samlet parti bak seg, på basis av at saken ble stilt i bero til over neste stortingsvalg.
Thorne ble på ny sjef for Indredepartementet, men allerede etter tre måneder søkte han om avskjed, støtt over at Stang på regjeringens vegne avgav en erklæring om konsulatbevilgningen uten å konsultere ham. Langvarige overtalelser også fra kongen fikk ham til å trekke søknaden tilbake, men snart ble han viklet inn i en ny strid hvor han også truet med avskjed. Han var stadig like kritisk til Stangs forsiktige linje overfor stortingsflertallet, og begeret ble til slutt fullt da regjeringen gikk inn på kompromisser i behandlingen av jernbaneplanene. Mars 1894 tok Thorne avskjed, full av bitterhet og forakt for “Stang og hans Kreaturer”.
På ny var han ute av Stortinget, denne gang for to perioder, men 1903 lot han seg igjen velge, og da Francis Hagerup dannet regjering, ble Thorne hans etterfølger som president i Stortinget sammen med Carl Berner. Konsulatsaken dominerte hele denne stortingsperioden, og her stod Thorne konsekvent på Hagerups forhandlingslinje, også etter at denne hadde brutt sammen. Hagerups linje var at “løsningen kun bør søkes ved forhandling” og ikke ved noen juridisk omtvistelig aksjonslinje; om Thornes motivasjon var akkurat den samme, de to menns diametralt motsatte grunnholdninger tatt i betraktning, kan være mer tvilsomt. I Lagtinget begråt Thorne vedtakelsen av konsulatloven, men deretter tok han med vanlig kraft konsekvensene av vedtaket og talte for å ta krisen straks. Som stortingspresident spilte han ellers en forholdsvis tilbaketrukket rolle. Også dette tok han konsekvensen av: Han avslo 1912 et tilbud om storkors av St. Olavs Orden, som han var blitt utnevnt til ridder av 1889 og til kommandør av 1893. Han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden.