Holst fikk tidlig internasjonal innflytelse, først som rådgiver, senere som beslutningstaker. I det internasjonale forskersamfunnet om strategiske studier var han en ener; ved Norsk utenrikspolitisk institutt var han forskningssjef fra 1972 til 1976 og senere direktør fra 1981 til 1986. Han satt også en årrekke i de styrende organer i International Institute for Strategic Studies i London. Eksperter er likevel sjelden vel ansett i norsk samfunnsliv, og som politiker var Holst aldri folkevalgt. Det var blant nære arbeiderpartikolleger han hadde sin «valgkrets». Helt fra 1969 var han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, en ekspertgruppe hvis medlemmer nyter særskilt tillit innen arbeiderbevegelsen. Med sine forbindelser vestover var han samtidig kontroversiell på Arbeiderpartiets venstreside. Det var likevel eksperten snarere enn politikeren Gro Harlem Brundtland valgte til forsvarsminister i periodene 1986–1989 og 1990–1993, og utenriksminister fra 1993.
Holst ville demokratisere sikkerhetspolitikken. Uten at det ble åpent sagt, lot han det ofte skinne igjennom at de militære måtte fravristes monopolet på anerkjent ekspertise om sikkerhetspolitiske forhold. Dette var et velkjent ideal i Arbeiderpartiets politikk, men Holst ble mannen som omsatte idealet i praksis. Hans kjølige holdning til norske fagmilitære ble gjengjeldt, tydeligst vist under Holsts tid som forsvarsminister, da han i 1987 gikk inn i en offentlig diskusjon med forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen om forsvarssjefens uttalerett utenfor «tjenestevei». Ikke alle så Holst som vinner av den striden.
Holst hadde et vidstrakt internasjonalt kontaktnett som inkluderte nøkkelpersoner i utformingen av den kalde krigens diplomati, særskilt innen NATO, men også i nøytrale land og i Warszawapakten. Hans rolle som statssekretær i Forsvarsdepartementet i perioden 1976–1979 bidro trolig til å befeste Norges forbindelser til USA i tiden etter den første folkeavstemningen om EF-medlemskap. Da NATO arbeidet seg frem til sitt berømte «dobbeltvedtak» i 1979, ble hans konstruktive innsats for å bringe de allierte sammen lagt merke til i utlandet. I de bilaterale forhandlingene om forhåndslagring av amerikansk militært utstyr i Trøndelag fra 1977 til 1979 var han sentral. Senere i 1980-årene medvirket han, som forsvarsminister, gjennom sine gode forbindelser til å dempe amerikanske reaksjoner mot Norge etter den såkalte Toshiba-Kongsberg-affæren.
Likevel var han innen NATO kjent som en sterk forkjemper for både norske og europeiske interesser. Hans fotnoter til NATOs ministerrådskommunikeer i 1986 skapte stor irritasjon, spesielt i Washington. Holst spilte således en selvstendig rolle og kunne opptre i utlandet med en autoritet som gikk vesentlig ut over det at han var Norges representant.
Arbeidet med Oslo-prosessen gav Holst mulighet til å yte maksimalt av sine evner, både politisk og intellektuelt. Høydepunktet i hans karriere ble undertegningsseremonien for fredsavtalen i hagen utenfor Det hvite hus i Washington, D.C., i september 1993. Men Oslo-prosessen ble samtidig en stor fysisk belastning for ham. I slutten av november 1993 ble han innlagt på sykehus. Kort tid etter utskrivning i desember fikk han hjerneslag. Etter noen ukers opphold på Rikshospitalet ble han overført til rehabilitering på Sunnaas sykehus utenfor Oslo, der han døde plutselig dagen etter ankomsten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.