Johan Henrik Freithoff er en av de betydeligste norske komponistene i senbarokken.
Freithoffs farsslekt kom opprinnelig fra Herford i Tyskland; farmoren kom til Odense i siste halvdel av 1600-tallet og ble gift med den stedlige stadsmusikant Henrik Lauridsen. Deres sønn Balthazar Freithoff studerte musikk hos sin far og flyttet i begynnelsen av 1700-tallet til Kristiansand, hvor han ble høker og øltapper, senere også stadsmusikant. Her vokste Johan Henrik Freithoff opp som eldste sønn i en søskenflokk på 7; den 10 år yngre broren Jacob etterfulgte senere faren som stadsmusikant.
Freithoff må ha fått sin første musikkundervisning av faren. Utsiktene til å skaffe seg et levebrød i hjembyen så dystre ut, og etter morens død 1732 drog den unge Freithoff utenlands for å søke lykken. De neste 10 år besøkte han forskjellige land i Europa (bl.a. Italia), Asia (Smyrna) og Afrika (hvor han oppholdt seg, vet vi ikke). Han oppnådde bare å få stilling som hornblåser hos storhertugen Gian Gastone de' Medici i Toscana. Da utsiktene til å få en respektabel og varig stilling i utlandet syntes ytterst magre, drog han 1742 hjem til Kristiansand, syk og desillusjonert.
Men Freithoff gav ikke opp. Fra Kristiansand sendte han 10 søknader på norsk og fransk på ulike stillinger i den dansk-norske statsadministrasjon, uten resultat. Han så da ingen annen råd enn å dra til København, hvor han 1744 avholdt en konsert som vakte oppsikt og furore; ifølge en samtidig dagboksopplysning var tilhørerne i ekstase over Freithoffs virtuose og følsomme spill.
Det Freithoff ikke hadde oppnådd med sine søknader til kongen, vant han til gjengjeld med musikken. Allerede 11. mai 1744 ble han utnevnt til “extraordinair Hofviolinist”; den noe spesielle stillingsbenevnelsen skyldtes at hvis Freithoff hadde blitt ordinær musiker i det kongelige kapell, ville orkesteret komme til å bestå av 13 musikere, og så overtroisk som kongen var, så man ingen annen utvei enn å utnevne Freithoff til “ekstraordinær” fiolinist. Som nærmest frittstående solist ble det hans oppgave å supplere hoffkapellet med sitt eminente spill ved spesielle begivenheter hvor kongen og hoffet var til stede; samtidig fikk han anledning til å komponere, og skrev bl.a. musikk til flere forestillinger ved Det Kongelige Teater (gjenåpnet 1748). Et tegn på Freithoffs store popularitet og høye anseelse var begynnerlønnen på hele 300 riksdaler, som steg til 400 riksdaler på mindre enn en måned.
1746 nådde Freithoff sine drømmers mål, han ble utnevnt til sekretær i Danske kanselli. Denne stillingen innehadde han ved siden av sitt virke som hoffiolinist til sin død 1767. Hans gasje steg 1760 til den nette sum av 600 riksdaler; bare hoffsangeren Diener nøt samme fyrstelige gasje, som tilsvarte den lønn Haydn hadde som kapellmester hos fyrst Esterházy. Slik betraktet kan man trygt si at Freithoff hadde gjort en strålende karriere i Danmark.
Stilmessig ligger Freithoffs musikk på overgangen mellom barokk og rokokko. Til hans mest populære verker hører to solosonater for fiolin og fløyte og tre triosonater, blant annet den sjarmerende trioen for to fløyter og cello, Sonata a tres. Foruten disse verkene skrev han flere stykker for cembalo, bl.a. to hefter med menuetter, og noen sanger for én sangstemme og stryketrio.
Freithoff var ikke bare en dyktig musiker og embetsmann. Han behersket også flere fremmedspråk og oversatte bl.a. to bøker fra engelsk til dansk; ifølge en meget favorabel anmeldelse var de skrevet på et feilfritt og utmerket dansk, uten for mange fremmedord. Han skrev også et dikt, Frihed, som i sitt tankeinnhold foregriper Schillers “Ode til friheten”.
Som sekretær i Danske kanselli drog Freithoff ofte til Sverige i diplomatiske oppdrag. Her ble flere av hans trioer og fiolinsonaten oppført med ham selv som solist eller medvirkende musiker. Dette kan forklare at enkelte av hans originalkomposisjoner er blitt funnet i svenske bibliotek.
Freithoff døde av tæring i København 24. juni 1767 og ble begravd tre dager senere på Nordre Kirkegård under Helligånd kirke. Det lille han etterlot seg av personlige eiendeler, ble testamentert til husholdersken Elsbeth. I et minnedikt i Adresseavisen for 16. oktober 1767 sammenligner J. Thye Freithoff med komponisten Georg Philipp Telemann, som døde dagen etter Freithoff: “Telemann, som componerede hvad der højt og prægtigt var. Freithoff som sin Kunst forcerte til en Sødhed mer end rar.”