Gjennom en stor del av 1900-tallet var Johan Grundt Tanum en ledende skikkelse i norsk bokbransje, som bokhandler, forlegger, organisasjonsmann og historiker. Under den annen verdenskrig var han, som formann i Den norske Bokhandlerforening, bransjens fremste representant i kampen mot okkupasjonsmakten.
Johan Grundt Pedersen, som han opprinnelig het, vokste opp i et bokhandlermiljø. Etter examen artium 1909 fikk han en bred utdannelse som bokhandler og forlegger i Norge, Danmark, Frankrike, Tyskland og Østerrike. Han var også aktiv i Det norske Studentersamfund (styremedlem 1912 og 1918). 1912–13 var han kontorsjef i Gyldendalske Boghandels avdeling i Kristiania og 1914–15 knyttet til Aschehougs filial i København. 1917 ble han prokurist i Cammermeyers Boghandel, der hans far arbeidet, og 1923 soussjef i forlaget H. Aschehoug & Co.
Aschehougs bokhandel, som siden delingen av Aschehoug-firmaet 1900 var drevet av Th. Lambrechts, fikk etter hvert økonomiske problemer. William Nygaard ønsket å redde bokhandelen, grep inn overfor sin tidligere kompanjong og tilbød 1928 Tanum, som var gift med Nygaards kones niese, å overta på gunstige betingelser. Etter en radikal omlegging var bokhandelen snart i solid vekst. Tanum tok også opp forlagsdrift, da han 1931 kjøpte Marius Lund forlag, som især utgav lærebøker, og fra 1933 med Johan Grundt Tanum Forlag.
Tanums bokhandel utviklet seg til en av de ledende i Oslo. Forlaget kom med en ny og aktuell profil, der samfunnsøkonomi og rettsvitenskap, praktiske fag, medisin og naturvitenskap fikk en bred plass, men det ble også utgitt betydelige bøker innen humanistiske fag, foruten kunst-, barne- og skolebøker. Max Tau ble knyttet til forlaget 1946 og satte sterkt preg på utgivelsene. Den skjønnlitterære avdelingen (med Tau) ble overlatt til Aschehoug 1957.
1959 begynte en gradvis overtakelse av Olaf Norlis forlag. De to forlagene ble 1976 sluttet sammen til Forlaget Tanum-Norli A/S (fra 1982 heleid datterselskap under H. Aschehoug & Co., senere under navnet TANO A/S og Tano Aschehoug).
Johan Grundt Tanum ble en sentral skikkelse innen norsk bokhandel, der hans personlige egenskaper, hans rike erfaring både nasjonalt og internasjonalt og hans store interesse for bransjen ble av stor betydning. 1920 tok han initiativet til å danne Kristiania (senere Oslo) Bokhandlerforening, et sidestykke til Norsk Provins-Bokhandler-Forening (grunnlagt 1888). Oslo Bokhandlerforenings lover ble vedtatt i henhold til hans forslag, og han var formann der 1934–35. I Den norske Bokhandlerforening, som frem til 1956 omfattet både bokhandlere og forleggere, gjorde han en betydelig innsats i flere av foreningens komiteer og var formann 1939–46. I Den norske Forleggerforening var Tanum styremedlem 1950–54. Han hadde flere verv innen næringslivet, bl.a. i bank og forsikring (styremedlem i Kristiania Hypothek- og Realkreditbank 1944–45 og i Forsikringsselskapene Fram Liv og Brand 1939–63).
Som formann i Bokhandlerforeningen stod Tanum frem som en myndig leder under den annen verdenskrig. Både bransjen og foreningen ble fra april 1940 stadig presset av okkupasjonsmakten, men stod imot etter beste evne, hele tiden med støtte fra Hjemmefrontens ledelse. Tanum ble innkalt til vanskelige og ofte truende forhandlinger, om organisatoriske saker, om sabotasje, nye NS-medlemmer i foreningen, utstillinger av tyske bøker og fjerning av tyskfiendtlig litteratur i bokhandelen. En ny lov 1942 forbød utgivelse av bøker uten spesiell lisens, men motstanden var så sterk at kravet ble oppgitt. Et nytt krav om forhåndssensur 1943 førte heller ikke frem. 1946 fikk Tanum en æresgave fra foreningen som takk for sin innsats under krigen.
1926 var Tanum medforfatter av Bokhandlerforeningens jubileumsskrift, og han gav kulturhistorisk streiflys i innledningen til Sigurd Pedersens ungdomserindringer, en bok han utgav til minne om sin far, som bl.a. var formann i Den norske Bokhandlerforening 1919–22. Til 50-årsdagen 1941 ble Tanum hedret med festskriftet Igår, Idag, Imorgen, med bidrag fra venner og kolleger.
Tanum var sterkt opptatt av bokhandelens fremtid. Med utgangspunkt i et foredrag ved Bokhandlerforeningens generalforsamling 1943 påtok han seg å skrive en bok der han skisserte bransjens muligheter. En bedre bokhandel ble trykt 1945 og gav (gjennom annonser) grunnlag for et fond som 1951 ble gitt til Norges Handelshøyskole til beste for forskning innenfor norsk bokhandel. En rekke publikasjoner om fag og familie ble trykt som manuskript, og selvbiografien Søndagsbarn? ble utgitt 1978, kort tid etter Tanums død.
Sønnen Ingar Tanum (1924–2006) ble kompanjong i firmaet 1956 og eier og daglig leder 1971. Han tok 1972 initiativet til den første norske fagbokkjede (Sentral bokhandel, senere Libris), og senere fikk han gjennomslag for opprettelsen av en høyere bokhandlerutdannelse (ved Høgskolen i Telemark) og omlegging av bransjens fagblad fra Norsk bokhandlertidende til det mer utadvendte Bok og samfunn. Ingar Tanums datter Anne Carine Tanum (1954–) overtok 1991 som eier og daglig leder av Tanum A/S, som i dag (2004) har 8 butikker i Oslo-området. Hun var formann i Den norske Bokhandlerforening 1994–96 og styreformann i NRK 2001–04.