Johan Cold må regnes blant sin tids fremste norske geistlige. Han var en dyktig administrator og var aktiv på mange fronter, også utenom de rent kirkelige.
Johan Cold ble dimittert fra katedralskolen i Christiania 1697 og tok teologisk eksamen ved universitetet i København 1701. Han ble kapellan hos faren i Romedal 1706, var feltprest 1709–13 og 1713–21 sogneprest i Borge i Østfold. Fra 1716 fungerte han som prost i Nedre Borgesyssel (ordinær prost fra 1718), og fra 1721 var han sogneprest i Berg og Nordre Fredrikshald. På grunn av sviktende hørsel fikk han avskjed som prost 1745 og av samme grunn 1748 fra sogneprestembetet, med 200 riksdaler i pensjon fra ettermannen.
Som student viste Cold meget gode evner. Etter sin teologiske eksamen studerte han videre, og ble 1705 opptatt i et nyopprettet sosietet under professor Søren Lintrup. Muligens var Cold interessert i studier i utlandet og en akademisk karriere, men han tok i hvert fall mål av seg til å vinne overordnede stillinger. Allerede 1704 fikk han utgitt et hyllingsskrift i anledning Frederik 4s norgesreise, og hensikten var åpenbart å overbevise majesteten om at den unge Cold fortjente en fremskutt posisjon. Året etter forfattet han en lang skrivelse til kongen, der han kritiserte prestenes embetsførsel og anklaget dem for lovbrudd, umoral og manglende teologisk kompetanse. I et brev bad han regelrett om at majesteten utnevnte ham til en “charge” som advokat eller fiskal for kirker og geistlighet.
Cold hadde ubestridelige evner som administrator. 1715 organiserte han i Borge et fattig- og legdsvesen som var en forbedring i forhold til tidligere ordninger. Også på undervisningens og katekiseringens område var han aktiv. Under krigshandlingene 1716 og 1718 viste han stort mot, men led også betydelig økonomisk skade. I Fredrikshald hadde han diskusjoner med svenske kolleger som var kritiske til planene om å utelukke prestene fra riksdagen, og det endte med at han 1729 utgav et skrift der han forsvarte at geistligheten engasjerte seg til landets beste i verdslige spørsmål. Boken kunne leses som en kommentar til kritikken mot Colds biskop, Bartholomeus Deichman, som året etter ble fjernet og satt under tiltale for misbruk av embetet. Dette hindret ikke at Cold også hadde gode relasjoner til Deichmans etterfølger, Peder Hersleb. I årene 1737–39 var han i en skarp, offentlig konflikt med sin residerende kapellan, Anders Nielsen Agerbech, om nattverd, kirketukt og presteidealer. Striden vakte stor oppmerksomhet, og myndighetene i København løste den ved til slutt å forflytte kapellanen.
Johan Cold var også dyktig og vel ansett som prost. Han var en ivrig og oppmerksom visitator, og hans karakteristikker av de kirkelige og sosiale forholdene i prostiet hører med til de interessante aktstykker i de kirkelige og sivile arkivene. Hans språk er her meget personlig, levende og krydret med ordtak og norvagismer. Cold utarbeidet 1744, etter ordre fra Danske Kancelli, en omfattende topografisk beskrivelse av sitt prosti, og 1738–39 forfattet han på oppfordring fra Generalkirkeinspeksjonskollegiet en grundig betenkning om revisjon av den dansk-norske liturgi og kirkerett. 1739 ble han bedt om å bistå den kongelige kommisjon som skulle revidere bibeloversettelsen. Han forestod opprettelsen av to geistlige pensjonskasser, de første av sitt slag i Norge: Nedre Borgesyssel Prostis Præste-Enkekasse (1719) og Nedre Borgesyssel Prostis Børnekasse (1736).
Etter at han nedla sine geistlige embeter, fikk Johan Cold anledning til å utøve et visst forfatterskap. Enkelte av disse arbeidene ble utgitt posthumt, og viser hans belesthet, originalitet og omfattende interesser – alt innenfor den lutherske ortodoksiens posisjon.