Johan Christian Brodtkorb var en av de største godseiere i Nord-Norge på 1700–1800-tallet.
Hans far var fra gården Nedre Hassel i Stadsbygd (nå Rissa), Sør-Trøndelag. Han ble sorenskriver på Helgeland, og de første årene bodde han på embetsgården Sør-Herøy, hvor sønnen ble født. Gjennom sin hustru hadde sorenskriveren 1767 kommet i besittelse av deler av svigerfaren Johan Hviids store jordegods, til sammen mer enn 100 gårder i Meløy, Rødøy og Lurøy, og samme år kjøpte han storgården Tjøtta av oberstløytnant Isak Coldevin, og flyttet dit med familien. Brodtkorb-slekten skulle komme til å beholde Tjøtta i mer enn 150 år.
Johan Christian Brodtkorb ble dimittert fra katedralskolen i Trondheim 1785, og reiste til København for å studere ved universitetet. Her ble han cand.jur. 1789, og giftet seg året etter med Maren Winter, eneste datter av godseieren på Vevelstad, som hadde arvet resten av Hviid-godset. Da sorenskriver Brodtkorb 1791 tok avskjed og flyttet tilbake til slektsgården i Trøndelag, overtok sønnen Tjøtta, og ved svigerfarens død 1802 arvet han også ham.
Det Brodtkorbske godsarkiv finnes i Universitetsbiblioteket i Trondheim. Arkivet viser at Brodtkorb var en av de største godseiere Nord-Norge har hatt i nyere tid. Mye gods hadde han arvet, og formuen var økt ved god forretningsdrift. I året 1800 eide Brodtkorb, foruten hovedgården Tjøtta, et jordegods med samlet landskyld på ca. 90 våger fisk, og arven etter svigerfaren omfattet omtrent like mye. Dessuten hadde han kongetiende, sikt- og sakefall (bøter) og leidangsskatt fra et jordegods på ca. 500 våger. Disse skattene gav gode inntekter, særlig under napoleonskrigene, da pengeverdien sank katastrofalt. Landskylden ble nemlig betalt i penger, noe som brakte mange andre godseiere store tap, mens Brodtkorb fikk sin tiende og andre innkomster fra leilendingene in natura,og merket derfor ikke så mye til dyrtiden. Han eide også et par sagbruk i Vefsn, bl.a. Skog, som visstnok var det største sagbruket i Nord-Norge på den tid. 1798 kjøpte han Svinnes-gårdene, og dermed var hele Tjøtta igjen samlet til en eiendom, som på Håreks tid.
På Tjøtta holdt Brodtkorb 80 kyr og 200–300 sauer, og jordene på gården ble ansett for å være de beste i hele Nordland. Det hørte også andre naturherligheter til eiendommen – marmorbrudd, ørretvann, rypeterreng, multemyrer, dunvær og en østersbanke; en tid drev Brodtkorb også brenneri på Tjøtta.
Brodtkorbs førte stort hus. Ifølge folketellingen av 1801 bestod familien av mann, kone og sønn, foruten konens moster og søskenbarn. Videre omfattet husholdningen to fosterbarn, én som «nøt av fattigkassen» og 7 personer som var i huset «av barmhjertighet». Til å holde hjulene i gang hadde de en fullmektig og en «domestique», dvs. en tjener for et herskapshus, en stuepike, seks tjenestejenter og fire drenger.
Utenlandske besøkende har i reiseskildringer beskrevet sine opphold på Tjøtta. En engelskmann, Robert Chambers, skriver at Brodtkorb lignet en skotsk lord. Gjestfriheten var stor, noe som var betegnende for livet i Nordland den gang. Hele sommeren kunne det daglig være ca. 50 mennesker til bords. En slik livsstil må ha krevd mye av husmoren, men Maren Brodtkorb var en myndig dame, som holdt god orden i sitt hus og var beryktet for sin strenge kustus. Men i brev fra Johan Brodtkorb til familien i Trondheim kommer det frem at hustruen var en viktig person. Hennes svigerdatter skriver i sine brev om hennes uunnværlighet, og at når hun er syk, er hele huset som øde. «Gud ved hvordan det skulde blive om hun kom noget til, det er som et Skib uden Roer naar hun er borte.»