Faktaboks

Johan Castberg
Født
21. september 1862, Brevik
Død
24. desember 1926, Oslo
Virke
Jurist og politiker
Familie

Foreldre: Undertollbetjent, senere tollinspektør Johan Christian Tandberg Castberg (1827–1999) og Hanna Magdalena Frisak Ebbesen (1839–1881).

Gift 1892 med Karen Kathrine Anker (14.1.1867–27.11.1932), datter av folkehøyskolebestyrer, senere postmester Herman Anker (1839–1896) og Marie Elisabeth («Mix») Bojsen (1843–1892).

Far til Frede Castberg (1893–1977); fetter av Peter Harboe Castberg (1844–1926); bror av Torgrim Castberg (1874–1928).

Johan Castberg

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Johan Castberg
Av /NTB Scanpix ※.

Johan Castberg var en norsk politiker og embetsmann. Han var Norges første sosialminister (1913–1914) og en av de mest markerte sosialpolitikerne i de første tiårene av 1900-tallet, og er særlig kjent for innføringen av de såkalte Castbergske barnelovene, som ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far.

Castberg tilhørte den radikale delen av Venstre. Selv om han i 1906 var med på å stifte et nytt parti, Arbeiderdemokratene, var det likevel tilknytningen til venstrebevegelsen som la grunnlaget for den innflytelsen han fikk, både som stortingsrepresentant og statsråd og som aktiv deltaker i den offentlige debatten.

Til tross for at Castberg aldri formelt kom til å innta de mest ledende politiske stillingene, er det få som i de første tiår av 1900-tallet har hatt så stor innflytelse på norsk politikk som han. Han øvde sterk innflytelse på en rekke lover og lovforslag, blant annet konsesjonslovene, sykeforsikringsloven, skilsmisseloven, arbeidervernloven og arbeidstvistloven.

Castberg ønsket å skape solidaritet mellom samfunnets ulike deler. Samfunnets mildnende hånd skulle verge de svake mot å bli tråkket ned av de sterke. Samfunnet hadde plikt til å skaffe virkelig frihet for alle, men også rett til å kreve innbyrdes ansvar hos den enkelte for å skape et harmonisk samfunn. Det var denne samfunnsånden som preget hans reformpolitikk.

Oppvekst og utdannelse

Fotografi av familien Castberg ca. 1900
Johan Castberg (sittende nederst til høyre) giftet seg med Karen Anker (sittende lengst til høyre). De fikk sønnen Frede Castberg (sittende foran i matrosdress). Lenger bak sitter Castbergs yngre brødre, Leif Castberg (med lue) og Torgrim Castberg (med et barn på fanget).
Av /Mjøsmuseet.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Johan Castberg ble født i Brevik og var nest eldste sønn i en søskenflokk på 13. Familien Castberg flyttet til Skien da Johan var 9 år gammel, og etter å ha gjennomgått latinskolen der tok han examen artium i 1880. De religiøse og politiske brytningene i samtiden opplevde han på nært hold gjennom sine foreldre. Faren Johan Christian Tandberg Castberg var politisk aktiv i venstrebevegelsen og en av initiativtakerne til venstrebladet Varden, som han hadde utgiveransvar for i årene 1875–1884. Moren var dypt religiøs med et sterkt sosialt engasjement. Den ideelle tankegangen og det sosiale og nasjonale engasjementet som preget Castberg som politiker, kan altså i noen grad føres tilbake til erfaringer fra barne- og ungdomsårene, men også fra hans omfattende lesning av historisk og sosialpolitisk litteratur.

Møtet med den tyske sosialfilosofen Ferdinand Lassalles skrifter ble avgjørende for Castbergs utvikling som sosialpolitiker. Han lot seg inspirere av Lassalles syn på staten som en institusjon over klassekampen. Selvhjelp eller statshjelp er ett av de spørsmålene Lassalle drøfter, og han fremhever både arbeidernes egenansvar og statens. Arbeiderne må hjelpe seg selv så langt de kan, mens staten har rett og plikt til å gripe inn og omforme arbeidernes liv. Staten skal fullbyrde menneskeslektens utvikling mot frihet. Også Castberg ble tidlig en ivrig forkjemper for prinsippet «hjelp til selvhjelp», helt i tråd med Lassalle.

Etter examen artium begynte Castberg å studere filologi ved universitetet i Kristiania, men byttet til jus etter et par år og ble cand.jur. i 1884.

Jurist

Castberg søkte seg umiddelbart etter studiene til Finansdepartementet og arbeidet der i årene 1885–1887. Han sluttet fordi han kom i konflikt med sin sjef etter å ha deltatt i demonstrasjonene mot beslagleggelsen av Christian Krohgs Albertine. Etter et år som sakførerfullmektig i Hamar slo han seg ned på Gjøvik, hvor han drev praksis som overrettssakfører fra 1888 til 1901. Deretter var han statsadvokat i Hedemarkens og Kristians lagsogn fra 1902 til 1906 og sorenskriver i Toten, Vardal og Biri fra 1906 til 1924. Fra 1924 til sin død var han høyesterettsassessor.

Politisk virke

Fotografi av Gunnar Knudsen og Johan Castberg, ca. 1915
Johan Castberg var medlem av begge Gunnar Knudsens regjeringer. Han var justisminister fra 1908 til 1909, og blant annet sosialminister fra 1913 til 1914. Bildet viser Castberg (til høyre) og Knudsen (i midten) gående på slottsplassen. Det er ikke oppgitt hvem mannen til venstre er.

Arbeidersamfunn

Norges delegasjon til ILO 1919
Johan Castberg (sittende som nummer to fra venstre) deltok i Norges delegasjon til konferansen som etablerte Den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO) i 1919. De andre på første rad er: Jens Teigen, Castberg, J.M. Lund og George Paus. På bakerste rad (stående fra venstre): Jacob Vidnes, Wilhelm Morgenstierne, Betzy Kjelsberg og Christian Erlander.

Straks han kom til mjøsbyene, markerte Castberg seg med sitt brennende politiske engasjement. Han ble kjent med familien AnkerSagatun, hvor han gjorde seg beryktet for timelange enetaler om sosialpolitiske og filosofiske spørsmål. Noen år senere ble han gift med den eldste datteren i huset, Karen. Mens Castbergs to svigerinner Katti Anker Møller og Ella Anker begge deltok aktivt i samfunnsdebatten, ser det ut til at Karen sjelden ytret seg offentlig.

På denne tiden sluttet Castberg seg til De forenende norske arbeidersamfund, en sentralforening for arbeidersamfunn og arbeiderforeninger som var opprettet i 1882. Bevegelsen forsøkte å påvirke Venstre politisk og var spesielt opptatt av stemmeretts- og tollspørsmål. Castberg deltok første gang på bevegelsens fellesmøte i 1888 som representant for Gjøvik Arbeidersamfund, samme år som han samlet arbeiderforeningene i Hedmark og Oppland til en fellesforening. Fra 1894 til 1925 var han formann i Kristians amts/Oppland arbeiderforening.

Vennskapet med familien Anker førte til at politikk og slektskapsrelasjoner ble vevd inn i hverandre. Karens onkel, godseier og stortingsmann fra Hedmark Wollert Konow, var en viktig økonomisk bidragsyter til arbeidersamfunnsbevegelsen i 1890-årene og en politisk alliert. Det var Konow Castberg henvendte seg til da bevegelsen kom i økonomiske vansker, og da han i 1891 ønsket et stipend for å studere sosiale forhold i andre land. Han var spesielt opptatt av sosialstatistikk, hvordan arbeidstiden ble regulert og hvordan fabrikktilsynet var ordnet. Målet var gjennom en demokratisk og nasjonal sosialpolitikk å «forebygge revolutionære elementers fremgang». Konow og Castberg forente også krefter i motstanden mot Karlstadforliket og i kampen for republikk da Norges fremtidige styreform ble satt til debatt etter unionsoppløsningen i 1905. Først noen år senere skilte de lag politisk. Da hadde Katti Anker Møller for lengst overtatt som en av flere viktige samtalepartnere.

Stortingsrepresentant

Castberg deltok aktivt i valgkampen foran alle stortingsvalg i 1890-årene. «Jeg har nu hørt en del av de yngre som lægger an for politik her i landet, men Castbergs make kjænder jeg ikke… Han har en ualmindelig vilje og ævne,» skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1890, da Castberg stod midt oppe i en opprivende lokal konflikt i Venstre. Først i 1900 lyktes det den kontroversielle venstrepolitikeren å komme inn på Stortinget, som representant for Kristians amt (senere Oppland fylke). Han ble gjenvalgt i 1903 og 1906, men frasa seg gjenvalg i 1909, da han i mellomtiden var blitt utnevnt til statsråd. Fra 1906 representerte han Arbeiderdemokratene (fra 1921 kalt Radikale folkeparti), et parti som han selv ledet frem til sin død.

Ved stortingsvalget i 1912 ble han igjen valgt inn på Stortinget og satt der fra 1913 til 1921; i hele denne perioden var han president i Odelstinget, bare avbrutt av tiden som statsråd. Han ble siste gang valgt inn på Stortinget for perioden 1925–1927, men døde før perioden var omme.

På Stortinget sluttet han seg til den mest radikale fløyen av Venstre, og på grunn av fremragende evner som debattant ble han snart en av tingets mest markante medlemmer. Han kom med en gang inn i Sosialkomiteen, hvor han var formann fra 1906 til 1908. I sin andre lange stortingsperiode var han medlem av Justiskomiteen (formann 1914–1915 og 1916–1918).

I disse årene ble grunnlaget lagt for en stor del av den sosial- og trygdelovgivning som, sammen med konsesjonslovene og store lovreformer innenfor familieretten og arbeidsretten, skulle bli viktige byggesteiner i arbeidet med å utvikle Norge frem mot et moderne velferdssamfunn. Castberg stod midt oppe i dette arbeidet fra første stund, og en rekke av de viktige lovene fra denne tiden ble drevet frem og fikk sitt innhold i stor grad gjennom hans sterke engasjement. Fra 1919 til 1921 var han dessuten leder for Stortingets avholdsgruppe.

Unionsoppløsningen i 1905

I unionsspørsmålet stod Castberg for en kompromissløs linje, og var på mange måter en av de sterkeste kreftene bak den prosessen som førte frem til unionsoppløsningen. Christian Michelsen prøvde også å få ham med i regjeringen våren 1905, men det strandet på Michelsens valg av Wilhelm Olssøn som forsvarsminister; Castberg ville heller ha «hauken» Georg Stang. I de dramatiske begivenhetene sommeren og høsten 1905 kom Castberg derfor til dels til å bli stående på sidelinjen, i sterk opposisjon til en del av de valg regjeringen og stortingsflertallet gjorde.

Castberg sto for en nasjonal og forsvarsvennlig linje. Han var skeptisk til Karlstadforliket og arbeidet for at Norge skulle være en republikk. Han var også imot Bernadotte-tilbudet (om å tilby en svensk prins den norske tronen). Han holdt et flammende innlegg for republikk da Stortinget 31. oktober behandlet spørsmålet om Norges fremtidige statsform og var blant initiativtakerne til en oppfordring om å stemme nei ved folkeavstemningen om kongevalg 13. november, men valgte å bøye seg for avstemningsresultatet.

I regjering

Bildet viser Gunnar Knudsens andre regjering i 1913.

Bildet viser Gunnar Knudsens andre regjering i 1913. Fra venstre: forsvarsminister Hans V. Keilhau, utenriksminister Nils Claus Ihlen, justisminister Lars Abrahamsen, statsminister Gunnar Knudsen, finansminister Anton T. Omholt, kirke- og undervisningsminister Aasulv Bryggesaa, arbeidsminister Andreas Urbye, og sosial- og handelsminister Johan Castberg.

Castberg var justisminister i Gunnar Knudsens første regjering, fra mars 1908 til februar 1910. I Knudsens annen regjering var Castberg handels-, sjøfarts- og industriminister fra januar 1913 til april 1914 (fra juni 1913 sosial-, handels-, industri- og fiskeriminister). Han trådte ut på grunn av uenigheter med Gunnar Knudsen, først og fremst i tollspørsmålene.

Lover og lovforslag

Skilsmisselov og de Castbergske barnelovene

Karikatur av Johan Castberg, 1915

Karikaturtegning fra 1915 som antyder at motstanden mot Johan Castbergs barnearvelov også fikk tilslutning fra kvinner.

Karikatur av Johan Castberg, 1915
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Underskrifter til Stortinget fra personer som støttet forslaget til Castbergske barnelover. På listene står det øverst «Til Stortinget. Liste for barnelovene. Undertegnede slutter sig til kravet om gjennemførelse av de av odelstinget vedtagne love, av hvilket vi særlig vil fremhæve lovene om barn født utenfor egteskap, som gir barnet navn og arveret efter faderen, og henstiller paa det indstændigste til lagtinget at vedtage disse love.»

/Stortingsarkivet.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Castbergs sosiale engasjement omfattet også de mest private forhold. Et lands sivilisasjonsnivå, mente han, kunne måles på barns og kvinners rettigheter. Han var en av dem som ivret for kvinners stemmerett, men han fremhevet også betydningen av lovbestemmelser om barselpenger og gratis jordmorhjelp for gifte og ugifte kvinner. Det var i hans tid som justisminister at Norge fikk en for sin tid liberal skilsmisselov (1909).

Castberg la fram proposisjonen om det som skulle få betegnelsen de Castbergske barnelovene. Lovene var utarbeidet og ble kjempet gjennom i tett samarbeid med svigerinnen, kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller. Med disse lovene fikk barn født utenfor ekteskap rett til navn og arv etter sin far. Dette var radikalt og kontroversielt, og førte til en omfattende og til dels opphisset samfunnsdebatt. Castberg la selv fram og argumenterte for lovene i Stortinget. De ble vedtatt i Stortinget i april 1915. Lovene forente to prinsipper: samfunnet tok ansvar for inndriving av farsbidrag, og utenomekteskapelige barn fikk rett til navn og arv etter faren.

Eiendomsforhold

Castberg arbeidet ellers for å bedre jordarbeidernes kår og han ville reise en selveiende, økonomisk trygget småbrukerstand. Jordspørsmålet hadde for Castberg en sosial og en nasjonal side. Målet var å lette adgangen for landarbeidere og husmenn til å skaffe seg egen jord og eget hjem. I 1899 ble han formann i den departementale jordlovkomiteen, som etter noen års arbeid la frem forslag til en lov om en egen statsbank for lån til slike formål; Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank ble opprettet i 1903, og ved en ny lov i 1915 ble den supplert med Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank.

Over tid fikk jordspørsmålet en sentral plass i Castbergs nasjonale tenkning. Begrunnelsen var at en småbruker som eide sin egen jord og hadde sitt eget hjem, også ville være villig til å forsvare landet i tilfelle krig. Dessuten utgjorde småbrukerne et stabilt sosialt element i en tid preget av stadig større avstand og konfrontasjoner mellom sosiale klasser.

Karakteristisk for Castberg er at nasjonale og sosiale spørsmål veves inn i hverandre. Han var tilhenger av et sterkt forsvar, men samtidig argumenterte han for at forsvarsutgiftene måtte veltes over på den bedrestilte del av befolkningen, og forsvarsorganisasjonen demokratiseres slik at vanlige folk kunne identifisere seg med den.

Konsesjonslovene og arbeidervernloven

I regjeringen fremla han blant annet forslaget som la grunnlaget for konsesjonslovgivningen, og drev det igjennom til tross for meget sterk motstand.

Castberg mente det skulle bli vanskeligere for utenlandsk kapital å kjøpe opp norske naturressurser, men han satte også frem samfunnsinstitusjonelle krav som forsamlingslokaler, kooperativer og arbeiderboliger. Denne kapitalismekritikken kom også klart frem i begrunnelsen for en ny arbeidervernlov i 1915: «Den arbeidervirksomhet som ikke kan by menneskelige vilkaar for sine arbeidere, den har ingen ret til at eksistere; for det er dog menneskene det først kommer an paa; ikke at tjene penger, men at skaffe menneskene levelige vilkaar, kan en bedrift ikke det, saa har den ingen ret til at eksistere. Man kan kalde det teori saa meget man vil, jeg mener, det er en rigtig teori, at bedrifterne ikke skal leve paa arbeidernes sultevilkaar, paa urimelig lang arbeidstid, det har ingen bedrift lov til at leve paa.»

Sitatet er typisk for Castberg. Det viser at han hadde en sterk tro på at det var mulig å omforme samfunnet lovveien. Han mente nok også at denne samfunnsomformingen i et lengre perspektiv ville gjøre det mulig for Norge som nasjon og for norsk industri å konkurrere med andre lands industrier. Men for ham var reformene først og fremst helt avgjørende for å skape levelige vilkår for arbeiderklassen og for å kunne styrke solidariteten og det nasjonale fellesskapet. For gjennom de sosiale reformene ville arbeiderklassen også få noe å forsvare.

Han var også en ivrig forkjemper for avholdssaken.

Politisk grunnsyn og betydning

Ingen i hans samtid var så godt orientert om den internasjonale sosialpolitiske debatten som Johan Castberg. Han kunne ha endeløse innlegg i stortingssalen, var grundig og tørr. Da han døde, skrev Aftenposten, en av hans argeste motstandere: «Man hørte ham sjelden med lyst, men alltid med noe utbytte.»

Castberg hadde en sterk tro på at det var mulig å endre samfunnet og forsone og regulere klassemotsetninger ved hjelp av lovgivningen. Han mente det parlamentariske systemet opphevet skillet mellom stat og samfunn, og at staten hadde rett og plikt til å innordne individer og klasser under samfunnets fellesvilje. Han talte varmt om individets rettigheter, om kvinners og menns rett til å stemme, om kvinners rett til utdanning og yrke og om barns rettigheter, om arbeidernes rettigheter til å organisere seg og så videre, men disse rettighetene måtte veies imot det nasjonale fellesskapets interesser. Dette viser spennvidden i Castbergs sosiale og politiske engasjement: Han var like opptatt av å regulere interessekampen i samfunnet som å hjelpe de svakeste av de svake i fellesskapet.

Utgivelser

Castberg utgav blant annet Om begivenhederne i 1905. Hans dagbøker fra perioden 1900–1917 er en sentral kilde til vår politiske historie i denne perioden.

Trykt materiale

  • Om almindelig stemmeret, Stavanger 1890
  • Om begivenhederne i 1905, 1906
  • Lovfæstet mægling og voldgift, 1911
  • Dagbøker 1900–1917, 2 bind, (posthumt) 1953

Etterlatte papirer

  • Håndskrevet dagbok 1879–1881, håndskrevne brev, utklippsbøker med mer finnes i Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket (samling nr. 381)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bjørnson, Øyvind: «’Hvad vil mit kald blive?’ Den unge Johan Castberg», i G. A. Ersland, E. Hovland og S. Dyrvik (red.): Festskrift til Historisk institutts 40-års jubileum 1997, Bergen 1997
  • Bjørnson, Øyvind: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Haffner, Johan Fredrik Vilhelm: biografi i Stortinget og statsrådet 1915–45, bind 1, 1949
  • Keilhau, Wollert: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2, 1925
  • Lindstøl, Tallak: biografi i Stortinget og statsraadet 1814–1914, bind 1, 1914
  • Mjeldheim, Leiv: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905, 1984
  • Slagstad, Rune: De nasjonale strateger, 1998
  • Studenterne 1880, 1905
  • Sveum, Arvid: Johan Castberg og sosialpolitikken, hovedoppgave UiO, 1940
  • Worm-Müller, Jacob S.: «Johan Castberg», i J. Castberg: Dagbøker 1900–1917, bind 1, 1953
  • Aasland, Tertit: Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti. Det Radikale folkepartis (Arbeiderdemokratenes) forhold til Venstre og sosialistene, 1961

Faktaboks

Johan Castberg
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036441004385

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg