Joakim Lehmkuhl tok initiativet til og var formann i Fedrelandslaget 1925–39. Fra 1940 bodde han i USA, der han grunnla og ledet det etter hvert verdensomspennende urkonsernet Timex Corporation.
Lehmkuhl var intet skolelys, men etter ingeniøreksamen fra den tekniske skolen i hjembyen ble han lærling ved et svensk verksted, før han skaffet seg utdannelse i USA med eksamen som henholdsvis elektro- og administrasjonsingeniør fra Harvard University 1918 og MIT 1919. Han vendte hjem samme år, skolert med moderne teorier og metoder om bedrifts- og arbeidsrasjonalisering for å heve produktivitet og verdiskaping.
Ledelsen av bedrift og samfunn måtte legges helt om for å skape vekst og velstand etter den første verdenskrigens ødeleggelser, mente Lehmkuhl. En bok han utgav om emnet 1920, vakte oppmerksomhet, men oppfølgingen gikk sent. Derfor tok han 1925 initiativ til dannelsen av Fedrelandslaget, som skulle fremme nødvendige reformer og søke å få slutt på klassekamp og annen innbyrdes strid og destruktiv aktivitet. Inspirert av sin morbror Christian Michelsens politiske storverk i 1905, ønsket Lehmkuhl 20 år senere gjennom Fedrelandslaget å skape en ny samling av konkurrerende politiske interesser og en dristigere samfunnsstyring for å utnytte landets veldige produksjonspotensial. Amerikansk ingeniørvitenskap, teknokrati og storbedrifter var forbildet. Omtrent samtidig etablerte han selv et elektroteknisk firma i Oslo. Rasjonell tenkning og planmessighet i næringsliv og parlamentarisk liv var hans generelle løsen. Ved det ville man kunne utløse optimisme og en konstruktiv mentalitet på nasjonal grunn.
Lehmkuhl fikk medbør, og i løpet av få år fikk Fedrelandslaget 100 000 medlemmer. Hans egen bedrift vokste. Men moderniseringen av næringsliv og samfunn gikk sent. Den økonomiske verdenskrisen 1929 rammet også Norge. Et nytt skrift av Lehmkuhl, Norges vei (1933), inspirert av bl.a. president Franklin D. Roosevelts “New Deal”, la vekt på nasjonal planøkonomi og statlige tiltak. Den jevnaldrende norske sosialøkonomen Ragnar Frisch tok også sterkt til orde for en aktiv stat og mer plan i samfunnsøkonomien. Begge påvirket debatten og mentaliteten uten å finne hverandre. Mange av Lehmkuhls unge tilhengere valgte imidlertid å studere sosialøkonomi ved universitetet under Frisch.
Fedrelandslaget spilte en viktig rolle i årene 1925–30 ved å skape en felles front av demokratiske ikke-sosialistiske krefter og ved å engasjere de samme kretser i Studentersamfundet, der de styrte i mange år. To partiledere (for øvrig også bergensere som Lehmkuhl) – C. J. Hambro i Høyre og J. L. Mowinckel i Venstre – fryktet en rival og begynte aktivt å motarbeide Fedrelandslaget. Opprettelsen av Nasjonal Samling 1933 skapte ny og farlig strid i de ikke-sosialistiske politiske kretser, og da Bondepartiet 1935 gjennom det såkalte “kriseforliket” banet veien for den nye arbeiderpartiregjeringen, sviktet mye av grunnlaget for Lehmkuhls organisasjon. Også Fedrelandslagets viktigste motstander i studentkretser, Mot Dag, som ble ledet av en annen hjemkommet entusiast fra USA med ideer derfra, Erling Falk, la ned organisasjonen 1935. Mot slutten av 1930-årene trakk Lehmkuhl seg mer tilbake og konsentrerte seg om egen bedrift og vervet som styreformann i avisen Tidens Tegn (1936–40).
Da Norge ble hærtatt i april 1940, forlot Lehmkuhl og hans familie landet under dramatiske omstendigheter og kom til USA, der han som medeier, sammen med sin venn skipsreder Thomas Olsen, var med på å bygge opp en mektig industribedrift i verdensformat, Timex Corporation i Waterbury, Connecticut. Som den drivende kraft fikk han her dokumentert sine enestående evner og dyktighet som industribygger – “a captain of industry”. Han ble i Amerika resten av livet og satt som adm. direktør og styreformann i Timex til 1974.
Joakim Lehmkuhls natur var gjerningsmannens – utstyrt som han var med ideale fordringer samt bergensk borgerånd og patriotisme. Under studieårene i USA ble hans sinn tilført en tro på teknologiens kraft til å løfte velstanden og løse knapphetsproblemer. Det enorme produksjonspotensial som ligger i den menneskelige kunnskapskapital og kreativitet, kan realiseres, hevdet han. Klassekamp og destruktiv strid om fordeling av en ferdig “kake” så han på som avsporing fra hovedoppgaven. Han hadde ingen ambisjon selv om å bli politisk fører eller stortingsmann. Som taler virket han saklig og tørr, uten karisma og fri for svulstigheter. Han likte å organisere og ta i bruk amerikanske ideer om reklame og opinionspåvirkning. Han hadde en stor venneskare og var selv et festmenneske. Han så muligheter og var visjonær, men ikke alt han satset på, ble suksess.