Faktaboks

Joachim Andreas Stukenbrock
Stuckenbrock
Død
26. september 1756, Kongsberg, Buskerud
Levetid - kommentar
Født 1699 (døpt 8.2.) i Blankenburg, Harz (nå Sachsen-Anhalt), Tyskland
Virke
Bergverksembetsmann
Familie
Foreldre: Prest Johann Günther Stukenbrock (1667 (el. 1665)–1725) og Dorothea Christina Schüssler (1674–1716). Gift 27.12.1739 med Anna Catharina Busse (20.4.1712–7.5.1755).
Joachim Andreas Stukenbrock
Joachim Andreas Stukenbrock
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Joachim Andreas Stukenbrock er en av de fremste lederskikkelser i norsk bergverkshistorie. Under hans ledelse utviklet Kongsberg sølvverk seg til landets største bergverk gjennom tidene. Den allsidige og dyktige Stukenbrock var også arkitekt for Kongsberg kirke.

Stukenbrock var født i Blankenburg i bergverksdistriktet Harz. Han ble immatrikulert ved universitetet i Helmstedt 1719, men vi vet ikke hva han studerte. Fra hans unge år finnes flere tegninger og bergverkskart, de første fra Strassberg (1721), der den fremstående Christian Zacharias Koch var direktør. Stukenbrock lærte trolig marksjeiderkunst (oppmåling og karttegning) og andre bergfag av Koch og virket noen år som marksjeider i Harz. 1730 var han bergmester for hertugen av Braunschweig-Wolfenbüttel ved jerngruver vest for Harz. 1732 ble han utnevnt til første bergmester og marksjeider ved Kongsberg sølvverk, på initiativ av den nye tyske leder Johann Ludvig Schubarth og grev Christian Ernst av Stolberg-Wernigerode, kongens rådgiver i bergverkssaker. Etter Schubarths død 1737 overtok Stukenbrock ledelsen av sølvverket, ble viseberghauptmann 1738 og berghauptmann 1739. Som høyeste bergembetsmann i Norge presiderte han i Overbergamtet og Overbergamtsretten. Han var også medlem av Generalforstamtet 1739–46 og inspiserte og vurderte mange andre bergverk i Norge.

Fra Stukenbrock ankom Kongsberg 1733 ledet han den kriserammede gruvedriften og gjennomførte viktige reformer. Han innførte ny teknikk med stangfelt ved kjerrater (kraftoverføringer ved vannhjulsdrevet steinheising) og styrket det gamle systemet av dammer og vannrenner. Kruttsprenging, som før hadde vært brukt i mindre skala, ble nå en hovedmetode for bergbryting. Produksjon og sysselsetting økte. Den lange Underbergstollen ble gjennomdrevet og drenerte flere av de største gruvene for vann.

Stukenbrock har for ettertiden stått i et legendarisk skjær ut fra dyktighet og personlige egenskaper. En svensk besøkende 1750 fremholdt med begeistring hans dyktighet, allsidighet og arbeidsevne: Han var en dyktig mekaniker og maskinmester, og så nevenyttig at han selv førte øksa. Han kunne marksjeiderkunsten, var en forstandig metallurg og kjemiker og en sterk mineralog. Geologi og gruvedrift var hans fremste fag. Han var en flink og stilsikker tegner og arkitekt og en dyktig økonom. Stadig befarte han gruver og andre anlegg og grep inn i arbeidssituasjoner for å vise hvordan ting skulle gjøres. Stukenbrocks høye aktivitetsnivå er også fremholdt av andre. Han skal ha gått kledd i vanlig bergmannsdrakt, så arbeiderne var aldri trygge for ham.

Bergstadens gamle kirke var for liten for den voksende befolkningen i landets største menighet. Stukenbrock leverte 1739 tegninger til en ny kirke, som ble reist under hans ledelse. Den ble først innviet 1761, etter Stukenbrocks død. Kirken er en av landets største og et av de fremste kulturminner fra bergstadens storhetstid.

Stukenbrocks dyktighet og energiske ledelse, kombinert med utålmodighet, førte til konflikter. Men han hadde et fast grep om styringen av sølvverket og bergstaden. Da han døde, var 2500 arbeidere sysselsatt i tallrike gruver og pukkverk, i smeltehytta og andre anlegg. Under etterfølgeren Michael Heltzen økte antallet arbeidere til 4000, men driften gikk inn i en krise. Noen av krisefaktorene viste seg alt i Stukenbrocks tid: i flere av de gamle gruvene ble sølvforekomstene fattigere mot dypet.

Joachim Andreas Stukenbrock var den siste tyskfødte berghauptmann på Kongsberg. Han står for ettertiden som den fremste representant for den gamle tyske bergmannskulturen, som la grunnlaget for norsk bergverksdrift.

Verker

  • Tegninger og kart i RA, Oslo, og i Niedersächsisches Staatsarchiv, Wolfenbüttel

Kilder og litteratur

  • C. Deichman: “Historiske Efterretninger om Kongsberg Sølvverk”, i Det Kgl. danske Videnskabernes Selskabs Skr., bd. 11, København 1777
  • M. T. Brünnich: Norges Berg-Etat, manuskript i RA, Oslo (avskrift på kartotekkort i Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg)
  • A. Huhnhäuser (red.): Die deutsche Einwanderung in Kongsberg, 1944
  • A. Bugge og H. Alsvik (red.): Kongsberg kirke, 1962
  • D. Tilas: Curriculum vitæ I–II 1712–1757, utg. Holger Wichman, Stockholm 1966
  • R. Støren: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • K. Moen: Kongsberg Sølvverk 1623–1957, 1967
  • B. I. Berg: Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623–1914, STS-rapport nr. 37, Trondheim 1998

Portretter m.m.

  • Maleri (helfigur med bergstaden og gruveåsen i bakgrunnen) av ukjent kunstner i Norsk Bergverksmuseum
  • Maleri (helfigur, senere utsnitt av foregående), sst
  • Maleri (brystbilde, senere utsnitt av førstnevnte), sst