Faktaboks

Jens Munk
Født
3. juni 1579, Barbu (nå Arendal), Aust-Agder
Død
3. juli 1628, København
Virke
Polarfarer og sjøkaptein
Familie
Foreldre: Lensherre Erik Nielssøn Munk (død 1594) og Anna Bartolomeusdatter (død 1623). Gift 1) 1613 med Cathrine Adriansdatter, ekteskapet oppløst 1623; 2) 1626 med Margrete Tagesdatter (død 14.2.1651), datter av lagmann Tage Erikssøn.

Jens Munk regnes som en av de første store polarfarere i Norden. Han forsøkte å finne en snarvei til Østen gjennom både en nordvestlig og en nordøstlig passasje. Hele hans livsløp er like eventyrlig som hver enkelt av hans mange reiser og polarekspedisjoner.

Barndomsårene tilbrakte Munk ved Arendal og i Fredrikstad før han havnet hos slektninger i Ålborg, da faren mistet sitt adelskap og endte sine dager æreløs i et dansk fengsel. Allerede som 12-åring drog Jens Munk til sjøs. Via England og Portugal kom han til Brasil, hvor han oppholdt seg i seks år som tjenestegutt hos en portugisisk kjøpmann.

1598 var Munk tilbake i Danmark og begynte sin karriere som sjøreisende handelsmann. 1609 deltok han i en dramatisk handels- og fangstekspedisjon til Novaja Zemlja. I Nordishavet kom ekspedisjonen ut for et forrykende uvær, et skip ble skrudd ned av isen, og mannskapet reddet seg med nød og neppe i land ved Arkhangelsk. Året etter la han på nytt ut til samme bestemmelsessted med kongelig instruks om å finne Nordøstpassasjen. Igjen ble ekspedisjonen stanset av is og måtte snu ved Kildin på Murmankysten.

Kong Christian 4 ansatte Munk som orlogskaptein fra 1611, og i de påfølgende år gjorde han en stor innsats i Kalmarkrigen (1611–13). Ved beleiringen av den viktige svenske befestningen Elfsborg ved Göta älv i mai 1612 spilte han en sentral rolle. Som takk for sin krigsinnsats fikk han flere betydningsfulle oppdrag, både i sør og på de nordlige breddegrader. Han var i Spania for å rekruttere baskere til dansk-norsk hvalfangst og fanget datidens mest beryktede sjørøver, Jan Mendoza, ved nordkysten av Russland i juni 1615. På samme ferd konfiskerte han lasten til baskere som drev ulovlig hvalfangst ved finnmarkskysten. Det tok ikke lang tid før Munk fikk ord på seg for å være blant de dyktigste offiserene i den dansk-norske orlogsflåten.

Sitt store prosjekt satte Jens Munk ut i livet 1619. Oppdraget gikk ut på å finne Nordvestpassasjen fra Hudson Bay til Stillehavet. Christian 4 hadde storstilte planer om å kontrollere de arktiske stredene både i nordøst og nordvest og dermed sikre seg tilgang til rikdommene i øst. Man tenkte seg også at nordveien til Japan og Kina (Cathay) var atskillig raskere enn de vanlige handelsveiene. På den tiden ble det antydet at strekningen ved å seile nordover var bare en femtepart av den tradisjonelle ruten rundt Afrika og over Det indiske hav.

Med to skuter og en besetning på over 60 danske og norske sjøfolk la Munk ut fra København i mai. Ferden ble meget dramatisk. Tidens mangelfulle navigasjonsinstrumenter gjorde det vanskelig å bestemme posisjonene. Ekspedisjonen fikk problemer med is- og strømforholdene, kjørte seg inn i en labyrint og bommet på Hudson-stredet. Da de etter mange strabaser fant stredet, var det så langt ut på året at Munk ikke så annen utvei enn å overvintre i isødet. Ved Munkhavn (ved munningen til Churchill River i Hudson Bay) overvintret ekspedisjonen. Underskuddet på C-vitaminer gjorde at sjøfolkets verste forbannelse, skjørbuken, spredte seg hurtig blant mannskapet. Da isen omsider gikk i juni 1620, var det bare tre overlevende igjen, deriblant Jens Munk. Utrolig nok klarte de tre å seile den ene skuta, Lamprenen, over Atlanterhavet til Norge, som de nådde mot slutten av september 1620. Munks egen beretning om ekspedisjonen og overvintringen finnes i Navigatio Septentrionalis, første gang utgitt i København 1624. Ved Churchill River er det reist en minnevarde over ekspedisjonen og de 63 sjømennene som omkom der.

Til tross for opplevelsene i Hudson Bay fortsatte Munk som ishavsseiler og diplomat i kongens tjeneste. Som admiral på et marinetokt 1623 var han i Malmis (Kola by) for å gjengjelde et russisk overgrep på danske handelsmenn. Herjingene i Malmis gjorde stor skade og førte til en meget alvorlig situasjon mellom Danmark-Norge og det russiske tsarriket. 1624 var Munk igjen på tokt nordpå, denne gangen for å rense farvannene for sjørøvere.

Jens Munk forble trofast i kongens marine inntil han døde sommeren 1628 under krigsoppdrag i Østersjøen. Selv om det ikke lyktes ham å realisere de mange storslåtte planene, har han fått et positivt ettermæle for sine mange sjømannsbragder som arktisk oppdagelsesreisende og leder av ulike patruljeringstokter. Han fremstår som en dyktig organisator med lederegenskaper og stort pågangsmot, men samtidig med en egenrådig og ukonvensjonell personlighet.

1965 skrev den danske forfatteren Thorkild Hansen en dokumentarisk roman om Munk. Boken ble oversatt til en rekke språk og har sørget for at Jens Munk har fått en velfortjent plass i nordisk polarhistorie.

Verker

  • Navigatio Septentrionalis, København 1624 (trykt i K. Birket-Smith, 1929; se nedenfor, avsnittet Kilder)

Kilder og litteratur

  • H. D. Lind: Kong Kristian den fjerde og hans mænd paa Bremerholm,København 1889
  • C. C. A. Gosch (red.): Danish Arctic Expeditions 1605 to 1620,London 1897
  • K. Birket-Smith: Jens Munk's rejse og andre danske ishavsfarter under Christian IV,København 1929
  • A. W. Brøgger: biografi i NBL1,bd. 9, 1940
  • T. Hansen: Jens Munk,norsk utg. 1966
  • N. M. Probst: Christian 4.s flåde 1588–1660,København 1996