Jacobine Rye var en ivrig forsvarsvenn og grunnlegger av lottebevegelsen. Hun var også en pioner og drivkraft i det pedagogiske arbeidet for hørselshemmede og barn med talevansker.
Hun ble født inn i en familie preget av yrkesmilitære gjennom flere slektledd. Faren var oberstløytnant, broren generalmajor og inspektør for kavaleriet, en fetter konstruktør av Krag-Jørgensen-geværet og direktør for Kongsberg våpenfabrikk. Kultur og dannelse var også et slektstrekk. Hennes morfar, prosten H. P. S. Krag, var en ivrig folkeopplyser, to av hennes fettere var diktere. Jacobine vokste opp på farens sjefsgård Tandberg på Ringerike. Naturen, gårdens historie og farens opplesning i stille kveldsstunder styrket fedrelandskjærligheten; ansvarsfølelse og kulturell bevissthet ble slik tidlig preget inn i den unge piken. Læreryrket ble et naturlig valg.
1883 ble Jacobine Rye lærer ved Hedevig Rosings skole for døve i Kristiania. Fru Rosing var en pioner innen talemetoden. Senere skulle tegnspråkforkjemperne vinne terreng, men i Rosings og Ryes tid ble taleopplæring sett som den beste metode for å integrere døve i samfunnet. Troen på at de fysiske hemninger kunne overvinnes, ja nesten helbredes, var en del av tidens utviklingsoptimistiske tankegang. Slike tanker lå også bak abnormskoleloven av 1881 og utbyggingen av særskoler i disse årene. “Abnormitetene” ble rangert etter utviklingsmulighetene; døve hadde her høyest rang, mens “åndssvake” og “idioter” havnet nederst.
Da Jacobine Rye etter 10 år på døveskolen begynte ved folkeskolen i Kristiania, ble hun lærer i særklassen for tilbakestående barn. Hun oppdaget at mange av disse barna var tilbakestående ikke på grunn av lav intelligens, men fordi de hørte dårlig. Det ble maktpåliggende for henne å få disse barna opp i en “høyere hjelpeklasse”, og hun fikk igjennom egne særklasser for tunghørte og 1915 en egen tunghørtskole på Ila. Hun utdannet selv lærerpersonalet og gikk engasjert opp i elevenes utvikling, både i skoletiden og når de senere trengte arbeid. Hun studerte tunghørtpedagogikk i København, og inspirert av danskenes innsats stiftet hun 1917 Tunghørtes Vel (senere Norges Hørselsvern). Også elever med talefeil ble omfattet av hennes omsorg og organisasjonstalent, og 1919 ble Granheim offentlige skole for barn og ungdom med talefeil opprettet. Hun lærte opp pedagoger og produserte læremidler, et fonetisk plansjeverk 1912, læreboken Taleundervisning 1918, samt artikler i fagtidsskrifter.
Da hun ble pensjonist 1926, kastet Jacobine Rye seg for fullt inn i forsvarssaken. 1912 var hun blitt nestformann i aksjonen for feltlasaretter og opprettet et fond for opplysning om forsvarets nødvendighet. For dette fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull 1914. Forsvarssaken stod svakt i mange kretser disse årene, men frk. Rye var utrettelig i sin iver for fedrelandskjærligheten og forsvaret. Ikke minst var hun opptatt av å få flere kvinner engasjert i forsvarssaken. 1928 dannet hun Norske Kvinners Frivillige Verneplikt som en lokal forening, 1932 ble den landsomfattende, fra 1945 kalt Norges Lotteforbund. Agitasjon, kontor- og sambandstjeneste, sanitærtjeneste og å sørge for mat og utstyr til de militære enheter ble de viktigste oppgavene. Lottebevegelsen hadde sin opprinnelse i Finland, og Jacobine Rye hadde reist på studiebesøk til søsterforbund både der og i Sverige, og fikk Finska Skyddskårens Hederstecken og Sveriges Landstormföreningars Centralförbunds förtjänsttecken. Da hun gikk av som formann 1935, fikk hun tittelen ærespresident. Samme år ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. 1968 ble en vei på Stovner i Oslo oppkalt etter henne.