Faktaboks

Jacob Mangers
Jacob Josef Mangers
Født
18. mars 1889, Stolzembourg, Luxembourg
Død
7. januar 1972, Luxembourg
Virke
Romersk-katolsk geistlig
Familie
Foreldre: Gårdbruker Johan Mangers (1862–1944) og Anna Maria Schmit (1864–1948). Ugift.

Da Jacob Mangers overtok som overhyrde for Sør-Norge 1932, hadde den katolske kirke i Norge vært igjennom en turbulent periode preget av overekspansjon og anstrengt økonomi. Mangers maktet å gjenopprette stabilitet og tillit og ledet kirken i 32 år med jevn vekst.

Mangers vokste opp på landet i Luxembourg i et fromt, katolsk miljø. Familien var vanskelig økonomisk stilt; etter folkeskolen måtte han tjene til livets opphold som gårdsgutt. 18 år gammel meldte han seg som novise hos maristene, et ordenssamfunn som virker i sjelesorg samt indre og ytre misjon. Hans foresatte mente han var for gammel til å bli prest fordi han manglet studenteksamen, og bestemte at han skulle bli legbror. Mangers viste seg imidlertid som en sjeldent begavet novise. Etter gymnaset i Arlon i Belgia 1908–13 studerte han 1915–16 ved l'Institut catholique i Paris, senere ved Angelicum, dominikanernes universitet i Roma. Her tok han den filosofiske doktorgrad 1918, den teologiske 1920 og ble presteviet 8. april 1920.

1921 ble Mangers utnevnt til professor i filosofi ved St. Olavs kloster, maristenes studiehus i Glaverbrug, Nederland. Her ble han kjent med den apostoliske vikar for Norge, biskop Jan Smit, som ønsket ham som medarbeider. Ordenen gav sin tilslutning til dette, og Mangers kom til Bergen 1925 for å lære norsk og for å holde åndelige foredrag for ordenssøstre. 1926 ble han sogneprest i Haugesund og 1931 i Stavanger, hvor han ble et drøyt år.

Etter biskop Olav Offerdahls korte periode som apostolisk vikar 1930 ble monsignore Henrik Irgens utnevnt til administrator, en oppgave han utførte med dyktighet. Utnevnelsen av Jacob Mangers til apostolisk vikar 12. juni 1932 kom derfor som en overraskelse. Mangers reiste til Roma for å be pave Pius 11 utnevne Irgens isteden, men oppnådde ikke dette. Han regnet med å bli i sitt embete i 10 år for så å vike plassen for Irgens, som imidlertid døde 1938. Mangers ble viet til titularbiskop av Selja i katedralen i Luxembourg 24. august 1932. Biskop av Oslo ble han 1953, da kirkedistriktets status ble oppjustert til bispedømme.

Mangers viste seg som en fremragende administrator og fikk vikariatets økonomi på fote igjen. Minst like viktig var hans evne til å sette mot i menigheter, geistlighet og ordenssøstre, som den gang utgjorde ca. 18 % av katolikkene i landet. De hadde vært igjennom vanskelige år. Biskopen var sjeldent omgjengelig og godt likt; han ble personlig kjent med de fleste katolikker i Sør-Norge og husket nesten alle ved navn. Kun på ett punkt er han blitt kritisert, nemlig for overdreven sparing. Det ble opprettet to nye sogn i Mangers' embetstid, Lillestrøm og Hønefoss.

Under den annen verdenskrig var Den katolske kirke i Norge i en særlig utsatt stilling. De fleste prester og ordenssøstre var utenlandske statsborgere og kunne utvises uten formaliteter. Mangers gjorde det klart at han tok avstand fra okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling, demonstrativt i et hyrdebrev 16. april 1940, mer diplomatisk senere. Biskopen sluttet seg til protesten mot NS' lov om ungdomstjeneste februar 1942, og november 1942 henstilte han til Innenriksdepartementet å frita katolikker av jødisk familie fra diskriminerende bestemmelser. Han lot være å underskrive Den midlertidige kirkeledelses protest mot jødeforfølgelsene i et fåfengt håp om å oppnå dette. I et hyrdebrev 1944 betegnet han nazistenes raselære som hedenskap.

Mangers ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1950; han var også kommandør av den luxembourgske Eikekroneorden.

På Mangers' oppfordring utnevnte pave Johannnes 23 i desember 1962 en etterfølger, John Willem Gran, som etter en overgangsperiode ble innsatt i embetet 13. desember 1964. Mangers tilbrakte sine siste år i St. Zithes kloster i sitt hjemland, hvor han døde 1972.

Verker

  • Komme ditt rike. En samling hyrdebrev, 1956

Kilder og litteratur

  • K. Kjelstrup: Norvegia Catholica, 1942, s. 277–279 og 288–292
  • HEH 1968
  • B. I. Eidsvig i Den katolske kirke i Norge, 1993, s. 345–352
  • J. W. Gran: Terskelen, 1997, s. 175–205, 247–249 og 267–268
  • E.-B. Nilsen: Nonner i storm og stille, 2001, s. 255–257 og 259–262