Jørgen Løvset var en av pionerene innen sitt spesialfelt i medisinen, kvinnesykdommer og fødselshjelp. Han konstruerte nye og forbedret gamle instrumenter og utviklet teknikker til tryggere forløsning i vanskelige situasjoner, spesielt for fostre som ble født i seteleie. Han var sjef for Kvinneklinikken ved Haukeland sykehus i Bergen 1940–66. Som professor i medisin fra 1948 var han en av pionerene ved det nystartede Universitetet i Bergen, som dekanus ved det medisinske fakultet 1952–57 og prorektor 1954–57.
Løvset tok examen artium 1916, studerte deretter medisin ved universitetet i Kristiania og ble cand.med. 1924. Etter noen år i privat praksis i Orkanger startet han sin sykehuskarriere 1929 og var innom flere spesialavdelinger før han konsentrerte seg om obstetrikk og gynekologi, med utdanningsstillinger ved tre av landets største institusjoner i faget – Rikshospitalets kvinneklinikk, Oslo Kommunale Kvinneklinikk og Kvinneklinikken ved Haukeland sykehus. Han ble dr.med. 1940 på avhandlingen Somatische Konstitutionszüge und ihre Beziehungen zur Geburt des Kindes.
I dag tyr fødselshjelpere til keisersnitt ved den minste frykt for problemer hos mor eller barn. Den gang var keisersnitt noe man bare gjorde i ytterste nødsfall. Narkose, blødning og infeksjoner var forbundet med en risiko som vi i dag har lett for å glemme. Teknikken ved vanskelig vaginal forløsning var gjennom flere hundre år stadig forbedret med nye manuelle og instrumentelle metoder. Christian Kiellands fødselstang fra 1915 var et norsk bidrag som fikk utbredelse verden over. Jørgen Løvset fortsatte denne tradisjonen. Han slo seg aldri til ro med at de eksisterende metoder var gode nok. Med inngående kjennskap til fødselens dynamikk og stor konstruktiv fantasi laget han instrumenter og beskrev teknikker som er blitt stående. Hans navn er kjent verden over for en ny måte å forløse barnets skuldre ved setefødsel, som han publiserte 1936. Metoden er omtalt i alle lærebøker og er fortsatt standardmetode i Norge ved vaginal fødsel av barn i seteleie.
1932 konstruerte Løvset en navleklemme av aluminium med tilhørende tang, som siden ble brukt ved alle fødsler i Norge i minst 50 år. Nå brukes en strikk, som er billigere, men neppe bedre. 1933 laget han et instrument til gradvis utvidelse av livmorhalsen før abortinngrep, for å motvirke skader under inngrepet. Dette ble brukt i nær 40 år, helt til det kom medikamenter (prostaglandiner) som hadde samme virkning.
Løvset var tidlig ute med behandlinger som ikke var allment akseptert. 1939 begynte han med inseminasjon av donorsæd til kvinner som var gift med infertile menn. Han redegjorde for resultatene i et internasjonalt fagtidsskrift 1951 og i en norsk publikasjon 1952. Forfatteren Aksel Sandemose kritiserte slike anonyme sædoverføringer i en krass artikkel i sitt tidsskrift Årstidene, men Løvset forsvarte metoden i et tilsvar 1953.
Mange norske gynekologer fikk sin spesialutdannelse under Løvsets ledelse ved Kvinneklinikken i Bergen. Det finnes mange vitnesbyrd fra den tiden om positive impulser og det eksempel Løvset satte ved sin ro, besluttsomhet og dyktighet. Han skrev også lærebøker i obstetrikk og helselære for gravide. Men Løvsets interesser favnet vidt. Han hadde antakelig landets største samling av kokebøker, han drev et småbruk og skrev endog en bok om form og fart hos fuglehunder.
Jørgen Løvset var medlem av Selskapet til Vitenskapenes Fremme i Bergen fra 1952 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1967.