Ingjald Reichborn-Kjennerud var en meget aktiv og allsidig lege, men satte de mest varige spor etter seg gjennom medisinsk historisk og kulturhistorisk forskningsvirksomhet.
Han var født på Hamar som eldst av 11 søsken, men vokste opp i Halden. Faren var skolebestyrer og en pioner for innføringen av sløydfaget i skolen. Etter examen artium 1883 og anneneksamen 1884 fulgte sønnen Ingjald opp denne interessen og gikk to kurs på Nääs sløydlærerskole i Sverige. Planen var imidlertid å gå en annen vei – å studere filologi. I gymnasårene hadde han lest gammelnorsk og lært seg selv å skrive nynorsk. 1884 utarbeidet han en nynorsk bibliografi, men manuskriptet til denne angis å være kommet bort. Som fersk filologistudent i Kristiania bodde han en tid i en fransk familie for å lære fransk dagligspråk, men studerte især gammelnorsk.
Ingjald Reichborn-Kjennerud åpenbarte allerede tidlig stor lyst og evne til å skrive og sendte artikler til Fedraheimen helt fra 1880, da han som 15-åring begynte i gymnaset. 1885 begynte han på en oversettelse av Den eldre Edda til nynorsk. Han oversatte også franske tekster til nynorsktidsskriftet Nora og gav ut en bok med oversatte franske fortellinger 1887.
1885 skiftet han over til medisinstudiet. Han skrev fortsatt ivrig, men artiklene handlet nå i større grad om medisinske temaer, hygiene og kosthold. Som student ble han assistent for etnografen Carl Lumholtz og bidrog til utarbeidelsen av boken Blant Menneskeædere fra australsk villmark.
Reichborn-Kjenneruds tidlige interesser for filologi, kultur og praktisk arbeid danner basis for den omfattende medisinhistoriske forskningsvirksomheten han tok opp fra 1919, etter at han året før hadde flyttet tilbake til sin barndoms Halden for å være divisjonslege der. Nå fikk han blant annet større muligheter til å holde kontakt med forskningsverdenen i Kristiania, og han begynte for alvor med sine studier over norsk folkemedisin. I hele sin medisinske karriere hadde han vært militærlege, først som vernepliktig sekondløytnant ved siden av legepraksis i Kristiania fra 1892, fra 1894 som fastlønnet militærlege i Kristiansand, fra 1900 i Kristiania og 1911–18 i Harstad. På alle stedene han var stasjonert, hadde han også annet medisinsk arbeid og innehadde i tillegg mange offentlige og lokale verv. Han utgav også en rekke bøker og artikler om medisinske og hygieniske emner, blant annet om ernæring, og han holdt kurs om militært kosthold m.m.
I Reichborn-Kjenneruds medisinhistoriske virksomhet dannet hans allsidige bakgrunn en nødvendig forutsetning. Han var opptatt av medisinsk terminologi og av lokale medisinske tradisjoner. Hjalmar Falk, Nils Lid og Reichborn-Kjennerud foretok 1920 en spørreskjemaundersøkelse over dette. Forbindelsen tilbake til ungdomsinteressene kommer tydeligst frem i arbeidet om legerådene i den eldre Edda. Han disputerte på dette 1923 sammen med et arbeid om folkemedisinske legeurter. Verbale, ofte kortfattede kilder stiller store krav til den historiske interpretasjon, og der kom Reichborn-Kjenneruds brede medisinske og kulturelle erfaring, herunder språkkunnskapene, til sin rett. Som hans medisinhistoriske hovedarbeid må regnes fembindsverket Vår gamle trolldomsmedisin, som kom ut 1928–47.
Reichborn-Kjenneruds skrivestil var lett og ledig, og hans utgivelse av Helsediktet i Salerno 1932 med et senere tillegg 1933 ble populær lesning. Flere av hans skrifter er kommet ut på ny etter hans død.
Så lenge latin var pensum for legestudenter, kunne de fra 1940 glede seg over læreboken Latin for medisinarar med morsomme, gamle latinske fagtekster, gitt ut av Reichborn-Kjennerud i samarbeid med Eirik Vandvik.
Ingjald Reichborn-Kjennerud ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1933 og æresdoktor ved universitetet i Madrid 1935.