Gjennom hele sin rikt sammensatte karriere som danser, koreograf og pedagog har Inger-Johanne Rütter forholdt seg til dansen som scenekunst.
Som danser har hun med sitt markante og allsidige talent vunnet store kunstneriske seirer ikke minst i det lyrisk-dramatiske repertoar, og hun har samtidig bidratt vesentlig til videreutviklingen av norsk dansekunsts tradisjon og egenart. I forlengelse av sin egen dansekarriere har hun brukt sitt skapende talent som teaterkoreograf og regimedarbeider med uvurderlig faglig/praktisk innsikt og erfaring, for en lang rekke oppsetninger på norske og utenlandske scener av musikkteater som opera, operette, musikaler, men også i så vel klassisk som moderne drama. Denne særpregede kombinasjon av allsidighet og grundighet har samtidig gjort henne til en ettertraktet pedagog både for dansere og skuespillere og for sportsutøvere.
Selv fikk Inger-Johanne Rütter sin første undervisning i ballett og dans ved Frøknene Brynhildsens Danseskole som 7-åring hjemme i Bergen. Som sin bror Fredrik, som også skulle få en fremtredende posisjon i norsk dansekunst, var hun også konkurransedanser med flere mesterskap i selskapsdans og medvirket i flere operette- og teaterforestillinger på Den Nationale Scene i ungdomsårene. Avgjørende betydning for hennes utvikling og yrkesvalg ble møtet med Festspill-balletten, som i årene mellom åpningen av Festspillene i Bergen (1953) og etableringen av Den Norske Opera (1958) ble en svært viktig arena for norsk dansekunst.
Etter examen artium i Bergen 1960 reiste Inger-Johanne Rütter til London og studerte først ved The Bush Davies School of Dance and Drama og deretter ved The Royal Ballet School. I Nasjonalballetten ved Den Norske Opera (den gang kalt “Operaballetten”) ble hun ansatt av ballettsjef Joan Harris 1963. Her gikk hun gradene fra elev via corps de ballet og solist til hun 1970 ble utnevnt til premièredanserinne – dvs. førstedanser. Rollene og utfordringene var mange både i det klassiske og det moderne repertoar. Ikke minst Birgit Cullbergs dramatiske balletter forløste hennes store og særpregede talent som dansekunstner.
Tittelrollene i Cullbergs Frøken Julie, Medea og Månerenen ble høydepunkter i Inger-Johanne Rütters karriere. I tillegg til en rekke store klassiske roller i balletter som Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose (Syrinfeen), La Sylphide (Effy), tittelrollene i Coppelia og Raymonda og Myrtha i Giselle hadde hun en rekke solistoppgaver i balletter av George Balanchine. I hans Apollon Musagète danset hun Kaliope med verdensstjernen Rudolf Nurejev som partner under hans gjestespill i Den Norske Opera 1973. Blant andre prestasjoner som bekreftet hennes format, var bl.a. Symfoni i C, Fire temperamenter, Serenade og Allegro Brillante.
Både på scenen og i fjernsynsballetter av samtidskoreografer som Donya Feuer, Henny Mürer, Ivo Cramér, Peter van Dyke og Glen Tetley danset Inger-Johanne Rütter store roller. I løpet av sin karriere i Nasjonalballetten gjestet hun en rekke scener i Norge, Sverige, Finland og Tyskland og opptrådte på større gjestespill i Itali, Spania go USA. Som pensjonist gjestet hun sitt gamle kompani både som Fru Larina i John Crankos Onegin (1997 og 2006) og som Madame de Rosemonde i Jean Grand-Maitres Farlige forbindelser (2000).
Hun har også gjestet i flere store musikaler på Det Norske Teatret, bl.a. i Cats (1985–87), hvor hun danset Victoria, den hvite katten, i godt over hundre oppførelser. Som koreograf har hun hatt en rekke ulike oppdrag for bl.a. Nationaltheatret (Et dukkehjem 2000, Dyrene i Hakkebakkeskogen 2003, Figaros bryllup 2004 og En tjener for to herrer 2006), Den Norske Opera (Jenufa 2002 og Den glade enke 2003), Teatret Vårt (uroppførelse av Jo Nesbøs 90-metersbakken 2004) og Den Nationale Scene (Kameliadamen 2004). Våren 2003 hadde hun koreografien til Stein Winges oppsetning av Mussorgskijs opera Khovansjtsjina på Theâtre Royal de la Monnaie i Brussel.