Ignate Carlsen

Under et besøk hos sin stemor i Stavanger i 1884 ble hun kjent med agent Ove Bjelke Carlsen. Han var i byen for å delta i årsmøtet i Norges Storlosje (en av losjene i Godtemplarordenen, IOGT), og der ble han valgt til leder for Storlosjens barnearbeid. Gjennom ham ble Ignate kjent med avholdsbevegelsen. Bare en uke etter at de hadde truffet hverandre, ble hun innviet i en av losjene i Stavanger, og året etter giftet de seg og bosatte seg i Kristiania. Gjennom en årrekke kom de til å innta fremskutte posisjoner i avholdsbevegelsen. De hadde et nært samarbeid og utfylte hverandre gjensidig.

Fra første stund var det IOGTs sosiale arbeid blant barn som stod i sentrum for deres engasjement. Ove Carlsen ledet Storlosjens arbeid blant barn til 1891, mens Ignate Carlsen i 21 år var formann for den eldste av IOGTs barnelosjer, «Stjernen». Da hennes mann sluttet som leder av Storlosjens arbeid blant barn, var det hun som avløste ham og førte arbeidet videre gjennom hele 20 år. Antallet barnelosjer vokste i disse årene fra 28 til 349, og medlemstallet steg fra ca. 1800 til over 25 000. Hennes stilling medførte betydelig reisevirksomhet – spesielt i de første årene var hun stadig på farten. Hun holdt utallige foredrag, skrev en rekke artikler og var også en flittig brevskriver.

I 1902 tok Ignate Carlsen initiativet til opprettelsen av Landskomiteen for afholdsundervisning. Hun var i flere år et aktivt medlem av komiteen, hvor hennes mann var formann i en årrekke.

Carlsens andre hovedinnsatsområde var det edruskapsarbeidet som i slutten av 1880-årene ble startet opp i kvinnenes egen regi. Inspirert av den britiske avholdskvinnen Charlotte Grey medvirket hun til stiftelsen av den første hvitebåndforeningen i Norge 18. februar 1889, og hun ble selv foreningens første formann. I 1892 ble det tatt initiativ til en riksorganisasjon med navnet Norske Kvinders Totalavholdsselskab (NKTS). Ida Wedel Jarlsberg ble selskapets første president, mens Carlsen ble valgt til visepresident, et verv hun beholdt til sin død. Også på dette feltet utfoldet hun stor aktivitet som taler, skribent og foreningsstifter så lenge helsen tillot. Hun virket også for saken i Sverige og Finland og stiftet flere hvitebåndforeninger der.

Carlsen var blant initiativtakerne da Det hvite bånd tok opp arbeidet blant kvinnelige alkoholikere. Hun var sekretær i komiteen som forberedte opprettelsen av det første kurhjemmet og medlem av styret for de to første institusjonene på Jeløya, «Reneflot» 1913–1918 og «Vårli» fra 1918.

I mange år var hun plaget av gikt, hun ble etter hvert sterkt bevegelseshemmet, og de siste 14–15 årene var hun helt avhengig av andres hjelp. I 1911 frasa hun seg stillingen som barneleder på grunn av sviktende helse. Hun døde i 1924 og ble begravd på Vår Frelsers gravlund. Begravelsen ble bekostet av Norges Storlosje.