Hjalmar Hjorth Boyesen hadde betydelig suksess som forfatter og litterat, og var en av realismens første representanter i amerikansk litteratur. Han gjorde mye for å utbre kjennskap til Norge og norsk kultur.
Boyesen vokste opp i Fredriksvern, senere i Kongsberg, og fra 1854 på Systrand i Sogn. Her vekket lesningen av Tegnér og Bjørnson den unge Hjalmars trang til å bli dikter. Fra 1860 gikk han på Drammen latinskole, og etter examen artium tok han anneneksamen ved universitetet 1868. Da han fortalte faren om sine litterære ambisjoner, ble han rådet til å prøve et år i Amerika med dets større muligheter også for forfattere, og våren 1869 reiste han over.
Etter en kort tid som journalist i Fremad i Chicago, ble han lærer ved det swedenborgianske Urbana College i Ohio. For snarest å bli en integrert amerikaner brukte han fra nå av utelukkende engelsk, og han falt derved utenfor det norske Amerika. Drevet av hjemlengsel skrev han Gunnar, en bjørnsonsk bondefortelling. 1871 møtte han William Dean Howells, redaktør av landets ledende litterære tidsskrift, som ble hans nære venn og gode støtte. Han introduserte Boyesen til bl.a. Longfellow og Mark Twain, og trykte fortellingen, som gjorde suksess og gav 25-åringen et navn.
1873 ble Boyesen professor i tysk litteratur ved Cornell University. Før han tiltrådte, var han noen måneder i Europa. I Paris sjarmerte han Turgenjev. I Norge vant han Bjørnsons vennskap, og han følte at dikteren velsignet den gjerning han så for seg, nemlig i skrift og tale gjøre Norge kjent for amerikanerne, med dets litteratur og dets kamp for politisk frihet, noe han straks gikk løs på. 1878 ektet han den vakre sosietetsdamen Elisabeth Keen. På bryllupsreisen ble han i Paris introdusert av Turgenjev for bl.a. Zola og Daudet. Han så det nå som sin oppgave å gjøre også de nye realistene kjent i USA. 1880 ble han professor i germansk språk og litteratur ved Columbia University. Utslitt etter år av overarbeid døde han allerede 1895.
Gjennom sine serier av offentlige foredrag vant Boyesen ry som en ypperlig foreleser. Han var en uhyre produktiv forfatter; på 20 år utgav han 25 bøker med romaner, noveller, dikt og litteraturkritikk, og i tidsskrifter kom ytterligere noveller og en lang rekke artikler og bokanmeldelser. For å holde det nivå han hadde giftet seg inn i og støtte faren og hans nye familie, måtte han stadig produsere. Følgen var at mye ble overfladisk. "Nej, skriv noget nu og da af dit fulle hjærte", var Bjørnsons råd. Men han traff sitt publikum, og han ble så kjent og populær at et fransk forfatterleksikon i 1891 gav ham mer plass enn hans ideal Bjørnson.
Etter Gunnar fulgte den til dels selvbiografiske A Norseman's Pilgrimage. Romanen Falconberg skapte bølger med sitt angrep på norske prester i Midtvesten. Så fulgte en diktsamling, to guttebøker, og fem novellesamlinger. Hans litteraturhistoriske arbeider omfattet en bok om Goethe og Schiller, en om Ibsens verker, og en om tysk og en om skandinavisk litteratur. Lite av dette var av varig verdi. Men, sammen med Ole Bull, fortjener han å minnes som Norges fremste kulturambassadør i USA. Hjemme var han nesten ukjent, og Bjørnsons forslag om å kalle ham til professor møtte ingen respons.
I Amerika står han, sammen med Howells, som den fremste forkjemper for den nye litterære realisme. Han skapte begrepet "The Iron Madonna" om leseren som ikke tålte europeisk åpenhet om visse sider av livet. Etter at han 1885 tapte en rettssak og mistet sine illusjoner om Amerika, ble han selv en representant for det nye. I Literary and Social Silhouettes og romanene The Golden Calf, The Mammon of Unrighteousness, og Social Strugglers er han meget kritisk mot USA, og ikke minst det siste verket står seg som en representant for den tidlige realismen i amerikansk litteratur. Hans lengsel etter Norge ble overveldende, og i essayet My Lost Self gir han et gripende uttrykk for det han nå forstod hans emigrasjon hadde kostet ham; midt i sin ytre suksess hadde han mistet det dypeste i sitt indre.