Faktaboks

Hjalmar Borgstrøm
Oppr. Jensen
Født
23. mars 1864, Christiania
Død
5. juli 1925, Oslo
Virke
Komponist og musikkritiker
Familie
Foreldre: Ekspedisjonssekretær Carl Christian Jensen (1817–93) og Georgine Borgstrøm (1823–1904). Gift 1904 med pianist Harriet Amalie Müller (1868–1913), datter av rektor Carl Arnoldus Müller (1818–93; seNBL1, bd. 9) og Arnoldine von Westen Kjeldsberg (1824–98). Navneforandring til Borgstrøm 1887. Far til Carl Hjalmar Borgstrøm (1909–86); svoger til Jakob Schøning (1856–1934).

Hjalmar Borgstrøm slo gjennom i norsk musikkliv med sitt verk Hamlet i 1903. Han var da vendt hjem for godt etter 16 år i Tyskland, og Kristiania var beriket med en ny og sterk komponist-profil. Som komponist og musikkritiker ryddet han seg en egen plattform som han forsvarte med stor autoritet, nemlig program-musikken – en musikk som vil uttrykke gitte, utenommusikalske ideer. Hans største kompositoriske betydning ligger i hans fem symfoniske dikt. Kulturhistorisk viktig ble hans innsats for programmusikken og for nye europeiske strømninger i en tid da nasjonal-romantikken fortsatt var den ledende tankeform i Norge.

Hjalmar Jensen, som han opprinnelig het, vakte tidlig forundring med sin musikalitet. Faren var embetsmann i Kristiania, og medlemmene i familien var dyktige amatørmusikere. Hjalmar studerte klaver med Martin Ursin, og spilte senere også fiolin på høyt profesjonelt nivå. Som 15-åring hørte han Johan Selmers orkesterverk Scène funèbre, og viet seg etter dette til programmusikken. I Kristiania studerte han teori og komposisjon med Johan Svendsen 1881–83, og med Ludvig M. Lindeman 1883–87. En tid lærte han instrumentasjon hos Ole Olsen. 1887–89 utdannet han seg videre ved Musikkonservatoriet i Leipzig. Som så mange andre norske komponister i denne tiden, påstod han at han lærte lite ved konservatoriet. Han hørte derimot en mengde konserter, og ble særlig grepet av Wagners musikkdramaer.

I mars 1889 ble han godt mottatt i Kristiania med sin kantate Hvæm er du med de tusene navne. Men han drog ut igjen i 1890 og levde 13 år i Leipzig og Berlin, med besøk i Paris og London. Brevene hjem vitner om at han slet hardt i disse årene. Han brukte lang tid på å finne sin kunstneriske plattform, men skrev klaverstykker, sanger og kammermusikk. Hans to operaer Thora paa Rimol og Fiskeren, til egne tekster, er aldri blitt oppført.

Hamlet, symfonisk dikt for klaver og orkester, ble urfremført i Kristiania Musikforening 1903 med Amalie Müller som solist. Musikken tar utgangspunkt i en tekst fra Borgstrøms hånd der Shakespeares drama er kraftig forandret for å passe som musikalsk program. Publikum og kritikk var begeistret, og komponisten skrev et brev til pianistinnen. Året etter var de gift. I denne intense skaperperioden skrev han sine tre neste symfoniske dikt: Jesus i Gethsemane, John Gabriel Borkman og Die Nacht der Toten. De stort anlagte programmene røper hans tro på musikkens uttrykkskraft.

Ved hjemkomsten i 1903 hadde Borgstrøm klare mål for øyet også som folkeopplyser: “Som en av mine hovedopgaver ansaa jeg det at slaa til lyd for den moderne musik, som ved min indtrædelse i pressen fandt liten sympati i Kristiania.” 1907–13 var han fast kritiker i Verdens Gang, og fra 1913 til sin død skrev han for Aftenposten. Han var en fryktet, men kompetent og høyt respektert kritiker. Etter hvert skiftet hans rolle i musikklivet. Da nye strømninger som impresjonisme og ekspresjonisme nådde landet rundt 1920, fremstod han som konservativ.

Borgstrøm gav tidlig ut en rekke klaverstykker, men snart ble orkesteret hans viktigste instrument. Seks hefter med sanger er fordelt over hele hans skapende periode. Etter 1910 skrev han mest i etablerte, klassiske instrumentalgenrer, som i Klaverkonsert i C, Symfoni i d, Fiolinkonsert i G og Klaverkvintett i F. Amalie Borgstrøm ble en viktig ambassadør for hans musikk, men i 1913, etter ni års ekteskap, døde hun, og Borgstrøm skal aldri ha kommet over dette tapet. Ikke desto mindre er det i disse årene at han fullfører sitt mest vitale verk, det femsatsige symfoniske diktet Tanken. I flere år gikk Tanken for å være et hovedverk i moderne norsk musikk. Det vakte oppstandelse for sin radikalitet, og ble rost av kritikere i inn- og utland. Men etter noen tiår var også dette forsvunnet fra repertoaret.

Dette omslaget lar seg neppe forklare ut fra musikken alene. Borgstrøms verker er nok ujevne, men hovedverkene holder høy kvalitet. Med sine programmusikalske ideer møtte han imidlertid motstand gjennom hele sitt virke. Som ung kolliderte han med det utbredte ønsket om å finne frem til et eget, norsk tonefall. Og da musikklivet åpnet seg mer mot nyere franske retninger i 1920-årene, falt han igjen utenfor, denne gang som en slags konservativ, tysk senromantiker.

Som type var han en utpreget alvorsmann. Musikalsk underholdning var ham fremmed, og han gikk imot den aktuelle ideen om l'art pour l'art, kunst for kunstens skyld. “Kunsten henter sin berettigelse fra sit forhold til livet,” hevdet han. “Det rene skjønhetsdyrkeri finder jeg forkastelig, for ikke at si demoraliserende.” Mer enn en billedstormer var han i bunn og grunn en klassikertype. Vekten på musikalsk enhet er større hos ham enn i mye annen programmusikk, og den emosjonelle intensiteten holdes i balanse av strengheten i formen. De utenommusikalske ideene har tidvis fått ham til å gå nye veier i konstruksjon og klang. Men han brøt aldri med tradisjonen. Han bearbeidet bare på sin egen måte den tradisjon av mesterverker som han ble så innforlivet med i sine år i Tyskland, og som han så gjerne ville utbre videre her hjemme.

Verker

  • Hvæm er du med de tusene navne, kantate, 1889
  • Strykekvartett i c, op.6, 1887
  • Symfoni i C, op.5, 1890
  • Thora paa Rimol, opera, 1894
  • Der Fischer, opera, 1900
  • Hamlet, symfonisk dikt for klaver og orkester, op.13, 1903
  • Jesus i Gethsemane, symfonisk dikt, op.14, 1904
  • John Gabriel Borkman, symfonisk dikt, op.15, 1905
  • Die Nacht der Toten, symfonisk dikt, op.16, 1905
  • Sonate for fiolin og klaver i G, op.19, 1906
  • Klaverkonsert i C, op.22, 1910
  • Symfoni i d, op.24, 1912
  • Fiolinkonsert i G, op.25, 1914
  • Tanken, symfonisk dikt, op.26, 1917
  • Klaverkvintett i F, op.31, 1919

Kilder og litteratur

  • J. Arbo: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • d.s.: “Hjalmar Borgstrøm. Minneskrift”, særtrykk av Musik nr. 9/1925
  • J. C. Bisgaard: Fra musikkens verden. Nogen moderne kunstnerportretter, 1929
  • Ø. Gaukstad: “Hjalmar Borgstrøm – Hjalmar Jensen. Bibliografi”, i Norsk musikkgranskning. Årbok 1954–1955, 1956
  • A. Bang/K. Michelsen: biografi i CML, bd. 1, 1978