Herman Ludin Jansen var teolog av utdannelse, men sin plass i norsk universitetshistorie har han først og fremst vunnet som professor i religionshistorie.
Som sønn av svenske innvandrere ble Ludin Jansen født i Halden, der faren arbeidet som finsteinhogger ved Iddefjorden. Senere flyttet familien til Åsnes i Solør, men etter mannens død 1921 vendte moren med fem barn tilbake til Halden, der Ludin Jansen 1926 fullførte sin skolegang med examen artium på latinlinjen med gresk. Han avla teologisk embetseksamen 1933 og gjennomgikk deretter både det pedagogiske og det praktisk-teologiske seminar.
Sin første stilling fikk Ludin Jansen som lektor ved Foss gymnas i Oslo 1937–39, men hans interesser gikk klart i retning av en fremtid som forsker. 1935 ble han tildelt Kongens gullmedalje for avhandlingen Die spätjüdische Psalmendichtung, utgitt 1937, og han kvalifiserte seg videre gjennom flere studieopphold i utlandet (Uppsala, Strasbourg, Tübingen, Heidelberg). Han la vekt på solide filologiske ferdigheter og studerte – ut over de klassiske teologiske språkene: hebraisk, gresk og latin – arabisk, syrisk og gammelegyptisk, til en viss grad avesta og sanskrit, senere også koptisk.
Fra 1939 til 1943 var Ludin Jansen universitetsstipendiat i teologi. Doktorgraden tok han 1940 med avhandlingen Die Henochgestalt. De siste krigsårene tilbrakte han i utlandet, først i Sverige, deretter i Storbritannia og USA. Etter hjemkomsten til Norge ble han 1946 dosent i gammeltestamentlig teologi, 1952 professor i nytestamentlig teologi, før han 1953 fikk professoratet i religionshistorie, en stilling han beholdt til oppnådd aldersgrense 1975.
Ludin Jansen hadde meget brede religionshistoriske kunnskaper. Han skrev fremstillinger av religionshistorien som helhet både for gymnasiaster og studenter, og han bidrog opp gjennom årene med et stort antall artikler i norske leksika. Men hans sentrale forskningsfelt var og ble Midtøsten. Med utgangspunkt i det teologiske studiet begynte han her med den tidlige jødedommen; derfra gikk veien videre til den gamle egyptiske religionen. Etter hvert kom han også til å arbeide intensivt med den såkalte gnostisismen, en blandingsreligion fra 100- og 200-tallet e.Kr., som ikke minst hadde sterkt fotfeste nettopp i Egypt. De betydelige funnene av koptisk litteratur ved Nag Hammadi 1945 hadde gitt ny førstehåndskunnskap om denne tradisjonen, og et av de viktigste skriftene, Sannhetens evangelium, gav Ludin Jansen ut i norsk oversettelse 1961. Med en voksende interesse for islam orienterte han seg de siste årene av sitt virke også sterkere i retning av Midtøsten i vår egen tid.
En religionsform som Ludin Jansen hadde en spesiell interesse for, var mystikken. To sentrale mystikere i den europeiske tradisjonen arbeidet han inngående med: Han utgav en studiebok om den tyske dominikanerteologen Meister Eckehart (død ca. 1327) og oversatte til norsk utdrag av verkene til den nyplatonske filosofen Plotin (død 270).
Også ut over det rent litterære arbeidet nedla Ludin Jansen et betydelig arbeid for å styrke religionshistoriefagets posisjon i Norge og for å øke rekrutteringen til faget. Han ledet gjennom en årrekke Norsk religionshistorisk forening og deltok som medlem av eksekutivkomiteen aktivt i den internasjonale fagsammenslutningen. I forbindelse med utbyggingen av Aswan-dammen i Øvre Egypt engasjerte han seg sterkt i arbeidet for å finansiere fire arkeologiske ekspedisjoner for å berge verdifulle historiske minner. Med dette formålet for øye stiftet han (1961) og ledet den nordiske Nubia-komité. Resultatet av dette arbeidet kunne presenteres i 10 store bind 1970–81.