Henry Imsland var tegner i Stavanger Aftenblad i nesten 60 år.
Imsland skulle ha blitt snekker, men allerede som femåring ville han bli tegner. Faren, som hadde vognmannsforretning med 12 hester, mente at ingen kunne leve av å tegne, derimot kunne man leve godt av å lage møbler. Men Henry laget forbløffende tegninger allerede som 10-åring. Han mistet hørselen da han var 9 år gammel, men han utviklet på andre måter klare fornemmelser av hva folk sa og tenkte. Og kanskje nettopp derfor kunne han i sine tegninger formidle den alminnelige manns følelser og tanker i en strek enhver kunne oppfatte.
16 år gammel kom Imsland inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, og tre år senere debuterte han på Statens Kunstutstilling. 1921 fikk han kontakt med Stavanger Aftenblad, som ble hans arbeidsplass resten av livet. De første årene var han frilanser og arbeidet samtidig noen år som reklametegner og redaktør av vittighetsbladet Molboposten, som han startet 1924. Imsland var fast ansatt som Stavanger Aftenblads tegner fra 1929, men han leverte i årenes løp også bidrag til Tidens Tegn, VG, Morgenbladet, Arbeiderbladet, Bergens Tidende, Farmand, 1ste Mai og flere vittighetsblader.
Ingen annen tegner har betydd så mye for sin avis som Henry Imsland. I nesten 60 år preget han Stavanger Aftenblads form og tone. En forsiktig beregning indikerer at han har hatt minst 40 000 tegninger på trykk. Han var svært allsidig og dekket alle journalistikkens felter fra notis til reportasje, fra karikatur til portrett, fra politisk kommentar til storslåtte teatertegninger. Hans strek var skreddersydd for typografisk gjengivelse – klar, enkel og lettfattelig. Og fellesnevneren for alt han har laget var smilet, det gode smilet som selv i den mest bitende satire bevarer sin karakter av overbærenhet. Humoren var allestedsnærværende, aldri ondskapsfull og hoverende, men befriende og utløsende.
I sin ungdom var Imsland sterkt opptatt av Ragnvald Blix og Olaf Gulbransson og de andre tegnerne som var knyttet til Simplicissimus. Etter hvert utviklet han både karikaturen, reportasjetegningen og den naturbeskrivende tegning til en form som var helt hans egen. I møtet med Ryfylke og Jæren, naturen og menneskene fikk den et mer stenogramaktig, pregnant preg. Sammenhengen mellom lynne og natur skapte en like overbevisende og troverdig typefremstilling som Werenskiolds østlandsbønder. Imslands samhørighet og dype rotfeste i Rogaland gav ham personlig full kompensasjon for savnet av en fullverdig nasjonal anerkjennelse ved siden av Gulbransson og Blix.
I 1930-årene var Imsland representert i en tysk vandreutstilling med nordisk tegnekunst. Etter hvert ble han invitert til utstillinger der verdens beste avistegnere deltok, bl.a. i USA, Canada, Japan og Jugoslavia. 1958 fikk han Narvesenprisen (nå Den store journalistprisen) for fremragende journalistikk; bare to andre avistegnere har fått den – Gösta Hammarlund 1955 og Ellen Auensen 1973.