Faktaboks

Helge Sivertsen
Født
12. juni 1913, Mandal, Vest-Agder
Død
21. desember 1986, Oslo
Virke
Politiker og skoleadministrator
Familie
Foreldre: Folkehøyskolestyrer Nils Sivertsen (1877–1955) og Marta Heddeland (1883–1962). Gift 1940 med mag.art. Merle Five (27.8.1914–12.12.2003), datter av fylkesmann Håkon Five (1880–1944) og Bodil Erichsen (1889–1924).
Helge Sivertsen
Helge Sivertsen
Av /NTB Scanpix ※.

Helge Sivertsen var kirke-, kultur-, språk- og utdanningspolitiker. Han var skoledirektør/skolesjef i en mannsalder fra 1956 til 1981, avbrutt av fem år som kirke- og undervisningsminister.

Sivertsen tilbrakte de første barneårene i Mandal. Faren var folkehøyskolestyrer, og familien flyttet til Inderøy 1926. Han tok 1933 examen artium på latinlinjen på Orkdal landsgymnas, der han traff både sin senere hustru Merle Five og den senere Milorg-lederen og arbeiderpartipolitikeren Jens Christian Hauge.

Sivertsen og Hauge startet samtidig på jusstudier, men Sivertsen ble cand.philol. 1940 med historie hovedfag. 1938–39 hadde han et studieopphold i Oxford. Han ble formann i Studentenes fellesutvalg 1937 og bidrog til forarbeidet for stortingsvedtaket som 1939 opprettet Studentsamskipnaden i Oslo, en grunnstein som han etter krigen kunne bygge videre på med Statens lånekasse (1947), Statens ungdomsråd (1953) og Statens stipendråd (1956), og med den storstilte byggingen av studentboliger i 1950- og 1960-årene. I studietiden var han to ganger norgesmester i diskos og deltok i OL i Berlin 1936.

Under krigen deltok Sivertsen i Milorg og annet motstandsarbeid og ledet blant annet Sentralledelsens informasjonstjeneste. Etter krigen ble han sekretær for Den militære undersøkelseskommisjonen av 1945 og skrev Milorgs historie i fellesverket Norges krig. Vennskapet med Hauge førte ham inn i Arbeiderpartiet, og juli 1947 ble han på forslag fra Hauge Kirke- og undervisningsdepartementets første statssekretær. Han fungerte i denne stillingen helt til 1956 under statsrådene Kåre Fostervoll, Lars Moen og Birger Bergersen. Deretter var han skoledirektør i Oslo og Akershus til han 1960 ble kirke- og undervisningsminister i Einar Gerhardsens regjering. Statsrådtiden varte til 1965, avbrutt av Lyng-regjeringens fire uker 1963. Etter valgnederlaget 1965 gikk Sivertsen tilbake til stillingen som skoledirektør og fungerte deretter som skolesjef i Oslo fra 1971 til han ble pensjonert 1981. Sivertsen hadde en rekke verv i Arbeiderpartiet, i kulturlivet og i annen offentlig virksomhet.

Oppvekst og familie knyttet Helge Sivertsen til folkehøyskoletradisjonen og grundtvigianismen. Han fikk en solid humanistisk akademisk utdannelse før krigen, arbeidet illegalt under den tyske okkupasjonen og ble deretter den ruvende skikkelsen i det norske sosialdemokratiets virke for kultur og fostring da det gjaldt å virkeliggjøre de grunnleggende tankene som partiets ideologer formulerte i 1930-årene.

Sivertsens kulturinnsats knyttes til etableringen av Statens filmsentral (1948), Riksteatret (1949), Norsk bygdekino, Riksgalleriet, Norsk kulturfond og Norsk kulturråd, som alle har den ideelle hensikt å spre kultur og kunnskap utover i landet, og til alle lag i samfunnet. I hans statsrådtid oppstod begreper som “kulturpolitikk” og “forskningspolitikk”, som gled inn i den allmenne politiske debatt.

Som utdanningspolitiker knyttes Sivertsen til reformer som niårig grunnskole (“enhetsskolen”) og for vedvarende skoleforsøksvirksomhet på statlig initiativ. Han adlet begrepet voksenopplæring og medvirket til å gjeninnføre samisk språk og kultur i offentlige skoler i samisktalende områder. Det underliggende prinsippet for dette arbeidet var lik tilgang til utdanning for alle, ut fra egne forutsetninger.

Kirkepolitikeren Sivertsen søkte å dempe motsetningen mellom sosialisme og kristendom, og han fikk 1975 aksept for programformuleringer om parallellen mellom kristenbudskapet og partiets solidaritetspolitikk. Det samme året leverte et statlig utvalg under Sivertsens ledelse den overraskende flertallsanbefalingen at kirke og stat burde skilles og alle landets trossamfunn stilles likt. Denne “falske toleransen” fikk hard medfart fra kristenfundamentalistisk hold.

Han vakte også forargelse da han opprettet Norsk språkråd, som skulle ta vare på språket som kulturarv og samtidig støtte en tilnærming mellom de to skriftnormene. Sivertsen brukte selv nynorsk i skrift og tale, men arbeidet langsiktig for samnorsken.

Det var Sivertsens stil å lede arbeidende kollektiv, tålmodig skape aksept for mandater og mål, gjennomføre reformer trinnvis og respektere kompromisser og andres syn. Han var også en målbevisst politiker med usvikelig tro på sin sak. I nesten to sammenhengende tiår nøt han en enestående rikspolitisk maktposisjon innen sine spesialfelt. Å dempe inntrykket av makt var også politisk hensiktsmessig.

I sine siste år engasjerte Helge Sivertsen seg i kampen mot atomvåpen. Hans livsstil gjenspeilte verdiene han stod for. Familie, friluftsliv, vennskap og musikk preget hans private sfære.

Verker

  • Innocens III og hans tid, Gyldendals verdenshistoriske serie for gymnaset 1, 1942
  • Byer og bykultur i mellomalderen, Gyldendals verdenshistoriske serie for gymnaset 2, 1945
  • Demokratisk og nasjonal oppseding i norsk skole, Bergen 1946
  • kapitlet om Milorg i S. Steen (red.): Norges krig 1940–45, bd. 3, 1950
  • red. Stat og kirke, utredning ved Kirke/Stat-kommisjonen, NOU 1975:30, 1975
  • Atombomber for alle? Foran revisjonskonferansen for ikke-spredningsavtalen i Genève i august-september 1980 (sm.m. S. R. Hansen), Utvalget for rustningskontroll og nedrustning, Utenriksdepartementet, 1980

Kilder og litteratur

  • Stud. 1933, 1958
  • HEH, flere utg.
  • I. Lycke (red.): Fram då frendar. Heidersskrift til Helge Sivertsen på 70-årsdagen, 1983
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998