Faktaboks

Harald Smedal
Født
5. april 1859, Kristiansand, Vest-Agder
Død
3. mai 1911, Kristiania, begr. på Vår Frelsers gravlund
Virke
Jurist og politiker
Familie
Foreldre: Fattigforstander Ole Haraldssøn Smedal (1822–74) og Caroline Olsen (1827–1911). Gift 5.8.1886 i Stavanger med Caroline Kirkgaard Hofgaard (25.8.1863–30.1.1889), datter av sorenskriver Gustav Cathrinus Hofgaard (1819–90) og Maren Andrea (“Andella”) Album Holfeldt (1840–1928). Bror av Axel Smedal (1866–1939; se NBL1, bd. 14); far til Gustav Smedal (1888–1951).

Harald Smedal virket samtidig med Bernhard Getz og Francis Hagerup på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, en periode som karakteriseres av at fremragende norske jurister gjennomførte et lovgivningspolitisk reformarbeid som avtvinger den største respekt. Som Getz deltok han i og ledet lovkommisjoner, og i likhet med ham var han riksadvokat; som Hagerup var han politiker og statsråd.

Smedal vokste opp i Kristiansand, tok examen artium 1876 og ble cand.jur. 1881. Deretter var han fullmektig hos sorenskriveren på Jæren et snaut år før han høsten 1882 ble fullmektig ved Kristiania skifterett. Sommeren 1884 la han ut på en studiereise til Sverige, Danmark, Tyskland og Sveits for å studere strafferett og fengselsvesen. Det skulle bli flere utenlandsreiser senere, og det må være dekning for å si at Smedal som jurist og lovgivningspolitiker var særlig opptatt av internasjonal kontakt og samarbeid over landegrensene.

Smedal fikk bevilling som overrettssakfører 1885 og ble høyesterettsadvokat året etter. August 1889 ble han utnevnt til statsadvokat i Borgarting lagdømme, og i november-desember s.å. studerte han straffeprosess i Tyskland. Senere ble han så opptatt med lovkomitéarbeid at han ikke virket i embetet som statsadvokat.

Oktober 1895 gikk Smedal inn som statsråd i Francis Hagerups koalisjonsregjering, der han representerte partiet Venstre. Det første året virket han ved statsrådsavdelingen i Stockholm, november 1896 ble han sjef for Revisjonsdepartementet, og fra august 1897 var han justisminister. Da regjeringen gikk av februar 1898, ble Smedal utnevnt til statsadvokat i Oslo lagsogn, men gikk straks ut i permisjon for å virke som “prestelønningskommissær” på Sørvestlandet. Fra april 1901 arbeidet han som generalkrigsadvokat (generaladvokat) og fortsatte i dette embetet til han ble utnevnt til riksadvokat 1906, etter å ha vært konstituert – stort sett med permisjon – fra november 1904. I store deler av denne permisjonstiden var senere riksadvokat Peder Kjerschow konstituert i embetet.

Store deler av sitt yrkesaktive liv var Smedal opptatt med lovgivningsarbeid. Han ble 1888 sekretær for Straffelovkommisjonen av 1885, der Bernhard Getz var formann og drivende kraft, og han var medlem av kommisjonen fra 1893 til han ble statsråd 1895. 1891 ble han medlem av Sivilprosesskommisjonen, der Getz også var formann, og for denne drog han samme år på studiereise til Storbritannia, Frankrike og Sveits; fra mai 1904 var han formann for kommisjonen. 1891 ble han også formann i komiteen som sørget for å harmonisere den militære rettergangsloven med straffeprosessloven av 1887. Januar 1910 ble han formann i komiteen som skulle utrede politiets arbeid med de sinnssyke, men døde før arbeidet var avsluttet.

Vesentlige deler av de lovforarbeider som Smedal var med på å utforme, er ført i pennen av ham selv. Det er sagt om ham at han hadde en betydelig evne til å uttrykke seg klart og presist. Han ble også ofte sendt ut som norsk representant ved internasjonale kongresser.

Harald Smedal er karakterisert som et menneske med stor arbeidskraft og som en fin personlighet. Gjennom årene var han styremedlem i flere filantropiske foreninger. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1896 og til kommandør av 1. klasse av den svenske Nordstjärneorden samme år.

Smedal døde 1911. Året etter reiste hans venner et minnesmerke på hans grav i Kristiania.

Verker

  • Om Dødsstraffen. Foredrag holdt i Studentersamfundet lørdag den 7de November 1885, 1885

Kilder og litteratur

  • Stud. 1876, 1901, 1926
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • Finne-Grønn, bd. 2, 1940
  • K. Haukaas: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • Riksadvokater gjennom 100 år, 1990