Harald Bjerke var administrerende direktør i Norsk Hydro og selskapets generaldirektør fra 1918 til 1926.
Han vokste opp i Kristiania. Faren ledet en liten trelasthandel, Mandalsgatens Høvleri, og den unge Harald tok tidlig mål av seg til å følge i farens fotspor. 18 år gammel ble han uteksaminert fra maskinlinjen på Kristiania tekniske skole. Etter et kortere studieopphold i Frankrike reiste han 1881 til USA, der han arbeidet noen år som ingeniør i treforedlingsindustrien. Ved hjemkomsten 1895 trådte han inn i farens virksomhet. Men han følte nok at arbeidsoppgavene han ble tildelt, ikke stod i forhold til hans ambisjoner. I en alder av bare 25 år brøt han opp og lot seg engasjere som direktør i Kristiania Hesteskosømfabrik i Bergedorf utenfor Hamburg. Etter ti år i denne stillingen vendte Harald Bjerke igjen tilbake til farens høvleri – for denne gangen å bli betrodd ledelsen av foretaket. Med stort talent loset han Mandalsgatens Høvleri gjennom den sterke turbulensen som preget byggebransjen i tiden rundt århundreskiftet.
Harald Bjerkes administrative begavelse ble lagt merke til. Til tross for at han ledet et foretak av relativt beskjedne dimensjoner, kom han snart til å bekle en rekke betydelige tillitsverv i industrien og i det offentlige liv. Han ble 1904 innvalgt i hovedstyret for Den norske fællesforening for Haandværk og Industri. 1913 ble han foreningens formann. Bjerke ledet 1906 den departementsoppnevnte Jernbanekomiteen som utarbeidet statsbanens nye administrasjonsordning. 1907 fikk han plass i sentralstyret til Norges Arbeidsgiverforening og ble 1910 valgt til formann. Som kapitalens fremste fanebærer ledet Bjerke arbeidsgiverne gjennom de store arbeidskampene 1911. Funksjonstiden ble imidlertid kort. Allerede 1912 fratrådte han sitt verv etter å ha blitt kalt til stillingen som administrerende direktør i Norsk Hydro. Han overtok som Hydros andre generaldirektør etter grunnleggeren Sam Eyde 1918 og satt i stillingen til kort før han døde våren 1926.
Lederstillingen i Norsk Hydro betegner høydepunktet i Bjerkes industrielle karriere – selv om mange av hans disposisjoner på vegne av selskapet langt fra kan betegnes som noen suksess. Bjerke kom til Norsk Hydro i pionerårene, mens utbyggingen av kunstgjødselindustrien på Rjukan i Telemark enda pågikk. Selskapet var preget av den ubyråkratiske og karismatiske lederstilen til Sam Eyde. Harald Bjerke, tilbakeholden og korrekt i sin væremåte, kom raskt til å fungere som et korrektiv til Eyde og fikk god bruke for sine administrative ferdigheter i arbeid med å gi selskapet en ny organisasjonsstruktur. Spørsmålet om hvordan selskapet skulle ledes, brakte ham stadig i konflikt med den sittende generaldirektøren. Bjerke nøt imidlertid stor tillit i Hydro og blant selskapets franske eiere. Da Eyde mer eller mindre frivillig trakk seg tilbake som generaldirektør 1917, var Bjerke hans selvskrevne etterfølger.
Harald Bjerke la ambisiøse planer for selskapet han ledet. Den gode fortjenesten under krigen hadde gitt Norsk Hydro stort handlingsrom, og Bjerke ønsket å gjøre selskapet mindre avhengig av sitt hovedprodukt – kalksalpetergjødsel. Det ble bygd opp en egen forskningsavdeling som skulle utvikle nye forretningsområder, og selskapet brukte betydelige ressurser på å etablere egen produksjon av bl.a. sprengstoff, syntetiske fargestoffer og lettmetall. Ingen av disse nye satsingene var imidlertid vellykket, og de ble avviklet etter kort tid.
Harald Bjerkes siste år som generaldirektør i Hydro ble svært dramatiske – både for selskapet og for Bjerke personlig. Utover i 1920-årene ble det internasjonalt tatt i bruk nye metoder som gjorde det mulig å fremstille nitrogengjødsel billigere enn det Hydro var i stand til. I Hydro oppfattet man ikke alvoret i situasjonen. Sammen med selskapets ledende ingeniører avviste Bjerke kategorisk behovet for teknologisk fornyelse. Han forsvarte Hydros etablerte lysbueprosess som var utviklet av Kristian Birkeland og Sam Eyde ved begynnelsen av århundret. Paradoksalt nok var det Eyde, som ennå var medlem av Hydros styre, som klarest så at selskapet var i ferd med å bli akterutseilt teknologisk. Det utspilte seg et bittert oppgjør om selskapets fremtidslinjer mellom de gamle rivalene Eyde og Bjerke – et oppgjør Bjerke tapte. Høsten 1925 ble han nødt til å innrømme at forgjengeren hadde hatt rett når det gjaldt behovet for teknologisk omlegging. Bjerke trakk selv konsekvensene av situasjonen som var oppstått, og trakk seg tilbake som generaldirektør. Bare noen måneder etter avgangen i januar 1926 døde han, 66 år gammel.
Etter at Bjerke startet sin karriere i Hydro, påtok han seg få tillitsverv. Han beholdt riktignok sin plass i Arbeidsgiverforeningens sentralstyre frem til sin død, men foretrakk generelt å utøve innflytelse fra en mer tilbaketrukket posisjon. 1923 deltok han i dannelsen av “Vort Land”, en krets av konservative næringslivsmenn som satte seg fore å støtte kampen mot bolsjevismen med økonomiske midler.
Harald Bjerke ble tildelt en rekke ordner og utmerkelser. Han var bl.a. ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, kommandør av den svenske Vasaorden og kommandør av den franske Æreslegionen.