Faktaboks

Hans Westfal-Larsen
Hans Peter M. Westfal-Larsen Oppr. Larsen
Født
30. april 1872, Bergen
Død
7. oktober 1936, Helsingør, Danmark
Virke
Skipsreder
Familie
Foreldre: Skipsfører Hans Peter Larsen (1830–81) og Hansine Benedicte Fredriksen (1835–1908). Gift 12.12.1908 i Bergen med Anna Fredrikke Hansen (22.1.1884–31.3.1967), datter av skipsfører Hans Jacob Andreas Hansen (1844–1931) og Anna Nancy Benedicte Hamre (1860–1947). Navneendring til Westfal-Larsen ved kgl.res. 1902.

Hans Westfal-Larsen startet sin shippingkarriere som kontorist i et bergensrederi. Fra 1905 deltok han som parteier i flere skip og bygde etter hvert opp sitt eget rederi til å bli landets største innen tankfart og i en periode det nest største totalt.

Etter middelskoleeksamen ved Tanks skole og eksamen fra handelsskole begynte Westfal-Larsen 1889 på kontoret hos skipsreder Rasmus F. Olsen. Naturlig nok ble han engasjert i shipping, og han skaffet seg parter i flere av rederiets skip. I 1905, mens han fremdeles var ansatt hos Olsen, tok Westfal-Larsen initiativ til å få bygd et dampskip som det lyktes ham å skaffe kapital til fra shippingfolk i Bergen. Allerede før dette skipet ble levert høsten 1905, hadde han overtatt disponeringen av et annet skip. Da disse skipene ble overtatt, var han fortsatt ansatt hos Rasmus F. Olsen, men da han var i gang med å overta som disponent for et tredje skip, sluttet han hos sin gamle arbeidsgiver.

Med den tillit Westfal-Larsen tydelig hadde opparbeidet i shippingmiljøet i Bergen, overtok han som disponent for stadig flere skip, og ved utbruddet av den første verdenskrig disponerte han 9 skip. Krigen førte til en hektisk aktivitet i norsk skipsfart, hvor kjøp og salg av fartøyer og kontrakter inngikk som en vesentlig del av virksomheten. Westfal-Larsen tok aktiv del i dette, og i løpet av krigen anskaffet han 13 skip. Etter salg og krigsforlis disponerte han ved krigens slutt seks skip og tre kontrakter.

Den sterke ekspansjonen med høy aktivitet gjorde at Westfal-Larsens rederivirksomhet ved krigens slutt fremstod ganske annerledes og omfattende enn den hadde vært tidligere. Dette ble konkretisert ved stiftelsen av aksjeselskapet Westfal-Larsen & Co. A/S 18. oktober 1918. Det nye aksjeselskapet overtok de fleste fartøyene og kontrakter som Westfal-Larsen disponerte.

Den ene kontrakten det nye aksjeselskapet overtok, gjaldt et tankskip på vel 10 000 dvt, som ble levert 1920, før etterkrigstidens unormalt høye frakter begynte å falle. Skipet ble sluttet for 11 år til usedvanlig høye rater, og sammen med nok et tankskip, som ble levert 1922 og straks begynte å tjene inn gode penger, gav dette rederiet mulighet til ekspansjon og sikker drift i de mange vanskelige årene i mellomkrigstiden. Foruten å satse videre på tankfart engasjerte Westfal-Larsen seg i oversjøisk linjefart. 1926 ble Westfal-Larsen Company Line startet med seilinger rundt Sør-Amerika, og 1930 opprettet rederiet Interocean Line mellom det nordøstlige Stillehavet og Nord-Europa. Samtidig ble driften av ordinære tørrlasteskip opprettholdt.

Da Westfal-Larsen døde 1936, disponerte rederiet 30 skip. Før den annen verdenskrig brøt ut hadde rederiet fått levert ytterligere 4 skip og disponerte 12 tankskip, 13 linjeskip og 9 tørrlasteskip. Rederiet var i slutten av 1920-årene landets største tankrederi og antakelig også verdens største uavhengige tankrederi utenfor de store oljeselskapene. Ved utbruddet av den annen verdenskrig var Westfal-Larsen & Co. A/S landets nest største rederi overhodet.

Det ble lagt sterkt beslag på Westfal-Larsens evner og arbeidsinnsats så vel innen rederinæringen som i andre grener av næringslivet. I Bergens Rederiforening kom han med i styret 1911, var varaformann 1916–17 og formann 1918–20. I Norges Rederforbund var han visepresident 1918–24 og president 1924–27. Han var styreformann i Bergens Dampskibs-Assuranseforening fra 1925 og styremedlem i Det Bergenske Dampskibsselskab, Bergens Privatbank og en rekke andre næringsforetak. Mest tid og innsats utenfor rederiet tok utvilsomt hans arbeid i styret for Bergens Privatbank, som kom i vanskeligheter i begynnelsen av 1930-årene.

Westfal-Larsen var en tilbakeholden mann som ikke ønsket å være i offentlighetens lys. Ikke desto mindre var han alltid rede til å hjelpe. Storparten av denne innsatsen foregikk imidlertid helst i det stille.

Hans Westfal-Larsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1928, og han var kommandør av Dannebrogordenen.

Kilder og litteratur

  • HEH 1934
  • Hoffstad, 1935 (tillegget)
  • INN, bd. 3, 1940, s. 353
  • Den norske sjøfarts historie, bd. 2:3, 1951
  • J. Schreiner: Norsk skipsfart under krig og høykonjunktur 1914–1920, 1963
  • W-L Bladet, 1968 og 1972
  • J. O. Egeland: Kongeveien, bd. 1–2, 1973
  • A. Strømme Svendsen: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • L. Pettersen: Westfal-Larsen & Co. A/S 1905–1980, manuskript i Bergens Sjøfartsmuseum

Portretter m.m.

  • Byste av Ambrosia Tønnesen, 1934; Bergens Sjøfartsmuseum
  • Maleri av Arne Lofthus, 1936; Norges Rederiforbund