Hannah Ryggen var enestående innenfor sitt fagområde både i Norge og internasjonalt. Hun løftet billedveven opp fra husflid til kunst og ble den første norske tekstilkunstneren som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet og som ble antatt på Høstutstillingen. Teppene hennes er internasjonalt kjent og vist på verdensutstillinger. De er monumentale og har ofte et sterkt politiske budskap.
Hannah Ryggen vokste opp i arbeidermiljø i Malmö. Etter lærerutdanning arbeidet hun i folkeskolen i 11 år. I seks av dem reiste hun til Lund flere dager i uken og tok undervisning i tegning og maling hos den danske kunstmaleren Fredrik Krebs. Sommeren 1922 fikk hun stipend og drog til Tyskland for å studere malerkunst. I Dresden traff hun den norske maleren Hans Ryggen, som hun giftet seg med 1923. Året etter bosatte de seg på et småbruk i hjembygda hans, Ørlandet, ytterst ute i Trondheimsfjorden. Slik ble hun og vevkunsten hennes norsk – 100 prosent norsk, som hun uttrykte det selv. 1924 ble deres eneste datter, Mona, født.
Hannah Ryggen var så å si selvlært i kunsten å dikte menneskenes liv i veven. I perioden fra 1924 til 1930 lærte hun seg selve håndverket: karding, spinning og veving – og plantefarging. Allerede mens hun bodde i Malmö, hadde hun fattet interesse for billedvev. Hun kjøpte seg en flamskvev og gikk på et kurs i hjembyen. Men det var først etter at hun kom til Norge at hun satset på tekstilkunsten. Årene frem til 1930 ble læreår. Hun hadde et sterkt ønske om å bruke naturlige materialer i veven – ull og lin og silke. Fargene var for henne viktigere enn formen. At hun anvendte plantefarget garn, hang sammen med et intenst ønske om å ha hånd om hele prosessen, fra idé til ferdig verk. Hun eksperimenterte seg frem til potteblått, basert på urin og indigo, en farge som går igjen i mange av teppene.
For Hannah Ryggen var det kunstneriske arbeidet én sammenhengende prosess, fra idé til ferdig teppe. Arbeidsmetoden hun valgte, var tidkrevende. Fordi hun ikke brukte medhjelpere, ble det sjelden tid for mer enn ett større teppe i året, i tillegg til mange mindre tepper. Hun arbeidet uten tegning eller kartong og slo sine motiver rett inn i den hjemmesnekrede veven. Hun sa selv at hemmeligheten ikke lå i det vevtekniske, men i det å gi teppet liv. Billedvevens vei var hjerte, øyne og hender, sa hun.
De første årene prøvde hun seg på ulike former for nyttevev og brukskunst som puter og løpere, og hun laget design for tapet og gulvteppe. De første billedteppene, Evas datter og Høst, bærer preg av at hun ennå ikke mestret det håndverksmessige. Det første store teppet, Synderinnen, et av de få verkene med bibelsk motiv, ble vevd i gobelinteknikk 1926. Rundt 1930 var “læretiden” over, og hun var klar for å gå løs på større oppgaver.
Hannah Ryggens vevkunst innebar noe nytt innenfor norsk billedvev, som tidligere stort sett hadde vært rent dekorativ. Det eksisterte også et klart skille mellom kunst og håndverk. Kunstnere som Gerhard Munthe tegnet motivet, mens veversker utførte selve vevarbeidet. Som Frida Hansen hadde gjort før henne, brøt Hannah Ryggen med denne tradisjonen. Kunnskapene fra malerskolen i Lund, i komposisjon og fargelære, kom nå til nytte i veven. Livet på småbruket og de nære ting var inspirasjon til de første teppene, som Vi og våre dyr og Ørlandssyn, begge fra 1934. Hun vevde også sosiale motiver som Ugift mor (1937) og Fiske ved gjeldens hav (1932), som beskriver fiskere og småbrukere som synker i “gjeldens hav” under de mange tvangsauksjonene i 1930-årene.
Etter hvert utvidet motivkretsen seg, og Hannah Ryggen ble opptatt av mellomkrigstidens dramatiske verdensbegivenheter og av krigen som nærmet seg. I årene før den annen verdenskrig vevde hun brennende innlegg mot krig og fascisme: Det første politiske teppet, Etiopia, ble vevd 1935 “i en huj” som reaksjon mot Mussolinis invasjon i Etiopia. Her lar hun en etioper kjøre et spyd gjennom den italienske diktatorens hode. Da teppet ble vist på verdensutstillingen i New York 1939, hang arrangørene en klut foran denne detaljen slik at den ikke skulle provosere. I Lieselotte Hermann fra 1939 og Drømmedød fra 1936 tar hun opp nazistenes internering av opposisjonelle og kunstnere, det siste var aktualisert av Ossietzky-saken. Den spanske borgerkrigen er motiv i hennes “Guernica-teppe” Gru fra 1936 og i Spania/La hora se aproxima fra 1938, der hun setter de to frontene opp mot hverandre.
Under den annen verdenskrig ble det politiske engasjementet ført videre. Med tyske anlegg og fangeleire bare få kilometer unna, drev Hannah Ryggen sin illegale virksomhet med skyttelen som våpen. I teppet 6. oktober 1942 vevde hun unntakstilstanden i Trondheim, der teatersjef Henry Gleditsch sammen med 9 andre nordmenn ble skutt på Kristiansten festning. Motivet i teppet Grini er ektemannen Hans i fangenskap på Grini.
Hannah Ryggen fikk sjelden utsmykkingsoppdrag. Men da hun ble bedt om å veve flere tepper til den nye Bakkehaugen kirke i Oslo, valgte hun martyrer som tema: Freiheit (1941), Kaj Munks død (1946), Jeg risser ditt navn, Lauritz Sand og Hans Nielsen Hauge (1946). Det ble imidlertid ikke noe av denne utsmykningen.
Det politiske engasjementet fortsatte etter krigen. Grå figur og H.K.H. Atomsen er innlegg mot atomkraft. I Jul Kvale portretterte hun en av de første NATO-motstanderne, kledt i sauebrun vadmelsdress på potteblå bakgrunn. Blod i gresset (1966) er et sterkt innlegg mot den amerikanske krigføringen i Vietnam og er det eneste teppet hun vevde med kjemisk farget garn. Samtidig vevde hun flere tepper med mer personlige motiv; Dikt av T. S. Eliot fra 1952 bygd over et dikt av den engelske poeten, er en hyllest til kjærligheten. I Mors hjerte vevde hun sin egen smerte over sitt syke barn. Dette er kanskje hennes mest personlige teppe: Datteren Mona fikk epilepsi, en sykdom det knyttet seg mange fordommer til, og som man på den tiden hadde lite hjelp mot. Den korallrøde kvitmauren er hovedfargen i dette vakre teppet. Hun vevde også poetiske motiver i verker som Petter Dass, Karsten i vevhimmelen, som er en hyllest til maleren Ludvig Karsten, og det monumentale Vi lever på en stjerne.
Det tok lang tid før Hannah Ryggen ble synlig i norsk kunst. Først etter krigen fikk hun endelig den anerkjennelsen hun fortjente, med tilbud om flere utstillinger og et par ærefulle utsmykkingsoppdrag. Med stipend drog familien Ryggen nå til Paris for å studere kunst. Inntrykkene ble formulert i teksten Luftvev og, etter at hun kom hjem, i teppet En fri, vevd i gylne farger fra bl.a. røsslyng kokt i kobbergryte. 1953 kjøpte Nasjonalgalleriet inn Henders bruk (1949), som sitt første tekstile kunstverk.
Da Hannah Ryggen debuterte på Høstutstillingen 1962, var hun den første tekstilkunstneren som slapp gjennom dette nåløyet. Samme år hadde hun utstilling på Moderna Museet i Stockholm. 1964 var hun den første kvinnelige norske kunstner som representerte Norge på Biennalen i Venezia. Teppene hennes ble vist på verdensutstillinger i New York og Paris. Den norske stat kjøpte inn Vi lever på en stjerne og Trojansk hest, som henger i Regjeringsbygget. Det monumentale Trollveggen ble vevd til Universitetet i Oslo. Hun ble tildelt flere utmerkelser. Fra 1961 fikk hun Statens kunstnerlønn, og 1965 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Den svenske stat gav henne Prins Eugen-medaljen i gull 1959, og 1962 ble hun tatt opp som medlem av Svenska Konstakademien.
1956 døde Hans Ryggen, og noen år etter flyttet Hannah Ryggen inn til Trondheim. Der ble hun boende til hun døde i februar 1970. Hun vevde helt til det siste. Hennes liv var ikke dramatisk, ytre sett. Stort sett satt hun på sitt blå skrin og vevde når ikke småbruket krevde hendene hennes. Men det hun skapte var dramatisk. En kunstkritiker sa om Hannah Ryggen at for å kunne greie å utføre det hun gjorde, måtte hun kombinere det geniale hos Michelangelo med en skurekones stahet. Bak hvert teppe ligger det en historie. Slik er de episke kommentarer til viktige hendelser i livet hennes og i samtiden. Teppene ble ofte vevd som kommentarer eller som en reportasje, en reaksjon på noe hun hørte på radio, leste eller opplevde, men de ble skapt i et av de mest tungvinte medier en kan tenke seg. Slik gikk hun inn i sin tid med veven som våpen, slik Nordahl Grieg gjorde det med sin diktning. Liv og kunst hang sammen for henne, og ikke bare den politiske kunsten. Hun var en levende humanist, opptatt av alt som skjedde rundt henne. Menneskenes lille liv var det som opptok henne. “Hva skal et menneske bruke sine hender til?” spurte Hannah Ryggen og besvarte selv spørsmålet: “Til det gode!” Hennes engasjement kommer enda sterkere frem ved at hun ofte vever sitt eget portrett inn i teppene eller vever inn en inskripsjon.
Hannah Ryggens livsverk fikk stor betydning for at tekstilkunst ble anerkjent på linje med malerkunsten. Over 100 store tepper skapte hun, de er representert i skandinaviske museer og i offentlige bygg. Den største samlingen henger i Hannah Ryggen-salen i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Hvert enkelt teppe forteller en historie. Selv om motivene er inspirert av aktuelle begivenheter, er teppene tidløse med sine budskap. Og de er poetiske og vakre med sine stramme komposisjoner og glødende farger.