Haavard Martinsen var administrerende direktør og styreformann for Bjølsen Valsemølle. Som medlem av kornmonopolkommisjonen under den første verdenskrig støttet han et statlig kornmonopol.
Martinsen var født på Hoen i Nedre Eiker og tok latinartium på Gjertsens skole i Kristiania 1896. I gymnaset var han sterkt tiltrukket av realfagene, men tok Krigsskolen og ble vernepliktig offiser. Han arbeidet et par år ved universitetets kjemiske laboratorium, før han drog til den tekniske høyskole i Dresden, der han avla diplomeksamen i kjemi våren 1902. I feriene hadde han avlagt anneneksamen ved universitetet i Kristiania, og nå fulgte et nytt opphold ved det kjemiske laboratorium. 1904 disputerte han på avhandlingen Bidrag til nitreringsprocessens reaktionskinetik og ble den første kjemiker med doktorgrad fra Det kgl. Frederiks Universitet. Etter doktorgraden hadde han studieopphold hos Henri Morssan ved Sorbonne i Paris og sommeren 1905 hos Sir William Ramsay i London. Deretter vendte han tilbake til Kristiania og virket som lærer ved den tekniske skolen der til 1908. I denne perioden publiserte han et par vitenskapelige arbeider.
Våren 1908 ble det brått slutt på den vitenskapelige karrieren. Hans eldste bror døde, og Martinsen trådte inn i Bjølsen Valsemølle. 1911 ble han forretningsfører og fra 1918 administrerende direktør og formann i styret, posisjoner han hadde til henholdsvis 1949 og 1951.
Martinsen etterfulgte sin far som formann i Mølleforeningen 1913, og som medlem av Meltollkomiteen av 1912 førte han videre farens kamp mot den tyske eksportpremieringen av rugmelet. Den første verdenskrig skapte en helt ny situasjon for mølleindustrien i Norge. Den vanskelige forsyningssituasjonen medførte at staten grep inn i næringslivet i en helt annen grad enn tidligere. Med hjemmel i en lov fra 1915 ble importen av matkorn og matmel gjort til et statlig monopol 1917 – riktignok kun midlertidig.
Martinsen var medlem av den store kornmonopolkommisjonen, og han hørte til det flertallet i kommisjonen som støttet et statlig monopol – så vel importmonopol som formalingsmonopol. Flertallet av mølleeierne gikk mot monopolet, men uenigheten innad førte til at det midlertidige monopolet ikke ble bekjempet med tilstrekkelig kraft, og den kornordningen som Høyre og Bondepartiet delte farskapet til 1925, bidrog til å skjerpe konkurransen mellom møllene. Derfor var det ingen voldsomme protester fra møllene mot innføringen av det permanente monopolet ved loven om Statens Kornforretning – iverksatt fra 1929. Det var dermed skapt en varig ordning der møllene fikk sin formalingsgodtgjørelse og solgte melet til priser som monopolet bestemte, og med en fraktordning som skulle hindre uhemmet konkurranse og urasjonelle kryssforsendelser. Møllene var blitt skjermede bedrifter. Resultatene kunne bare forbedres ved økt rasjonalisering og billigere produksjon – og ved effektiv tilpasning til et endret konsummønster, dvs. det økende hvetemelkonsumet. Kraftfôrproduksjon ble en ny vekstnisje.
Under Haavard Martinsens ledelse ekspanderte Bjølsen Valsemølle A/S ved oppkjøp av Nedre Foss mølle, Bakke mølle og firmaet Petter Larsen & Co. Under den annen verdenskrig ble det planlagt store nyinvesteringer i matmelsektoren, noe som var delvis gjennomført da svigersønnen Jon Skotte overtok direktørstolen 1949. Kornmonopolet – det midlertidige som det permanente – sørget for solid inntjening, og i Bjølsen Valsemølle merket man ikke noe til mellomkrigstidens økonomiske kriser.
Det gjorde Martinsen imidlertid i sine mange styreverv i banker og industribedrifter. Han var bl.a. formann i administrasjonsstyret og senere i avviklingsstyret for Centralbanken for Norge frem til 1929, direksjonsformann i Den norske Creditbank 1931–46 og i A/S De forenede Uldvarefabrikker 1923–52, styreformann i A/S Bjølvefossen 1931–45 og formann i Norges økonomiske Selvhjelpsråd 1931–39. Han var medlem av Kristiania bystyre for Høyre 1920–25 og byens ordfører 1920–22.
Haavard Martinsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1939, og han var storoffiser av den nederlandske Oranje-Nassau-orden, kommandør av den franske Æreslegionen og innehaver av Order of the British Empire.