Faktaboks

Gustav Lorentzen
Gustav Fredrik Lorentzen
Født
13. januar 1915, Aker (nå Oslo)
Død
7. august 1995, Trondheim, Sør-Trøndelag
Virke
Sivilingeniør og forsker
Familie
Foreldre: Disponent Gustav Fredrik Lorentzen (f. 1886) og Anna Cecilie Juell (1888–1968). Gift 1941 med Rosemary (“Siss”) Fewkes (4.12.1922–12.1994), datter av preparant Herbert Ernest Fewkes (1872–1952) og Rosa Ronander (1892–1954).

Gustav Lorentzen var en ener innenfor norsk og internasjonal kuldeteknikk. Gjennom nesten 60 års innsatsfylt virke som ingeniør og vitenskapsmann kom han til å prege utviklingen av fagområdet internasjonalt etter krigen, og han gav selv vesentlige bidrag til utvikling av en mer miljøvennlig kuldeteknikk.

Lorentzen vokste opp i Aker og tok examen artium på reallinjen ved Hegdehaugen skole i Oslo 1934. Deretter studerte han ved Norges tekniske høgskole (NTH) og tok eksamen på maskinlinjen der 1939 med utmerkelse og innberetning til kongen. Etter et år i NSB gikk veien tilbake til NTH, der han arbeidet i to år som assistentingeniør ved Varmekraftlaboratoriet. 1942–51 var han ansatt ved Fiskeridirektoratet i Bergen som avdelingsingeniør og senere maskinteknisk overingeniør. Der fikk Lorentzen en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av oppbyggingen av en ny fiskeindustri i Norge etter krigen. Parallelt med dette fullførte han på fritiden sin banebrytende doktoravhandling Leveringsgrad og virkningsgrad for kjølekompressorer, som 1950 brakte ham graden dr.techn. ved NTH.

Lorentzen ble utnevnt til professor i kjøleteknikk ved NTH høsten 1951. Da han kom til Trondheim ved årsskiftet 1951/52 for å bygge opp aktiviteten ved det nyopprettede Institutt for kjøleteknikk, stod han overfor en formidabel oppgave. Staben som stod til disposisjon for den nye professor, var én vitenskapelig assistent, én forskningsassistent og en halv kontorassistent! I dag teller det integrerte NTNU/SINTEF-miljøet innen fagområdet kuldeteknikk bortimot 100 mennesker. Dette er faktisk det største frittstående kuldetekniske forsknings- og utdanningsmiljø i den vestlige verden, og det finnes flere årsaker til dette.

En årsak er at kuldeteknikk var og er en nøkkelteknologi for Norge, spesielt for vår fiskerinæring. En annen og avgjørende årsak var at nettopp Lorentzen valgte å sette hele sin arbeids- og skaperkraft inn på dette fagområdet. Hans strategier for valg av arbeidsområder og oppgaver fikk stor betydning for miljøets utvikling. Oppgavene som skulle prioriteres, måtte være viktige for landets tekniske utvikling og ha betydelig potensial, de måtte ha internasjonalt faglig nivå og kunne la seg finansiere, og sist, men ikke minst: “Forskning har bare verdi i den grad den kommer til praktisk nytte.” Det praktiske siktemål ble alltid sterkt understreket; prosjekter måtte gi resultater som kunne komme til nytte for dem som betalte regningen. Dette var sterke signaler som fremdeles er en del av kulturen for dem som arbeider i miljøet i dag.

Lorentzen gav vesentlige bidrag til å utvikle kuldeteknikk som vitenskapelig fagområde nasjonalt og internasjonalt. Selv om han aldri skrev noen lærebok, er de kunnskapene og ideene han utviklet, tilgjengelige gjennom rundt 600 trykte publikasjoner i vitenskapelige og faglige tidsskrifter og rapporter. I tillegg var han en dyktig og inspirerende foreleser og veileder, som fikk faget til å virke interessant og attraktivt for unge dyktige mennesker. Det er ikke tilfeldig at mange toppfolk i norsk samfunns- og næringsliv – deriblant en nobelprisvinner – har vært hans elever. Fra første stund startet Lorentzen arbeidet med å utvikle en systematisk kontakt- og nettverksvirksomhet overfor industrien, for å informere og spre resultatene fra forskningsvirksomheten. Han var således sentralt med i oppstartingen av Norsk Kjøleteknisk Forening 1961. Dette ble en faglig markedsplass for kuldebransjen i Norge, hvor han bidrog med utallige foredrag og artikler.

Med sin bakgrunn fra Fiskeridirektoratet var Lorentzen også sterkt opptatt av utviklingen innen fiskerinæringen. Statens Kjølemaskinistskole i Trondheim ble således etablert 1953 på hans initiativ, og han deltok aktivt ved oppbyggingen av Norges Fiskerihøgskole og Fiskeriforskning (FTFI) i Tromsø. Han var også opptatt av internasjonal kunnskaps- og erfaringsutveksling innenfor sine fagområder, og han arbeidet systematisk og strategisk for dette, spesielt gjennom International Institute of Refrigeration (IIR), der han var president i det vitenskapelige råd 1967–75 og senere ærespresident.

Lorentzen var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) fra 1955, Norges Tekniske Vitenskapsakademi (senere æresmedlem), vitenskapsakademiet i Padova (Italia) og æresmedlem i Norsk Kjøleteknisk Forening, Svenska Kyltekniska Föreningen og The Institute of Refrigeration i London. Han var æresdoktor ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg og de tekniske universitetene i Delft (Nederland) og København. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1968 og fikk kommandørkorset 1980; han mottok Gunnerusmedaljen fra DKNVS 1994 og var innehaver av flere utenlandske medaljer.

Som pensjonist fra 1984 hadde Lorentzen en svært produktiv og aktiv periode som SINTEF-rådgiver. Etter at Montrealprotokollen om reduksjon av ozonnedbrytende stoffer ble vedtatt 1987, arbeidet han for å etablere “naturlige medier” som internasjonal strategi. Han mente med rette at det var mer robust å utvikle teknologi for å bruke medier som finnes i det naturlige kretsløpet, enn å utvikle nye kjemikalier og fremmede stoffer til erstatning for de gamle. Takket være hans ideer er NTNU/SINTEF-miljøet i dag et internasjonalt ledende miljø for utvikling av miljøvennlig KFK-fri kuldeteknikk, med CO2-teknologi som spesialitet.

De aller siste årene var Lorentzen plaget av sviktende helse, men han hadde Institutt for kuldeteknikk som arbeidsplass helt til sin død. Det er verdt å minnes hans faglige “testament” til unge ingeniører om teknikkens mål: “Teknikkens mål er å utnytte tilgjengelige materielle ressurser, energikilder, akkumulert erfaring og kunnskap og menneskelig skaperkraft til menneskehetens beste, i et langsiktig perspektiv.”

Gustav Lorentzens sønn av samme navn var fra 1970-årene en av Norges fremste artister innen musikalsk underholdning for barn. Sammen med Øystein Dolmen utgjorde han 1970–87 duoen Knutsen og Ludvigsen, som utgav en rekke plater (bl.a. med sanger som “Dum og deilig”, “Grevling i taket” og “Kanskje kommer kongen”) og vant flere Spellemannpriser. Etter at duoen ble oppløst, hadde Lorentzen en solokarriere og innkassert bl.a. flere nye Spellemannpriser, og han lagde egne fjernsynsprogrammer for barn.

Verker

Et utvalg

  • Kjøring og regulering av kjølemaskiner, Trondheim 1946
  • Leveringsgrad og virkningsgrad for kjølekompressorer, dr.avh., Bergen 1949
  • Isolering av kjølerom i skip (sm.m. K. Walentin), Trondheim 1958
  • Design and operation of cold stores for fishery products, i R. Kreuzer (red.): Freezing and irradiation of fish, London 1969, s. 381–901
  • Energiøkonomisering i kjøleteknikken, i Scandinavian refrigeration nr. 4/1981, s. 193–202
  • Varmepumpen i det norske energisystemet, i Maskin nr. 9/1981, s. 7–13
  • New possibilities for non-CFC refrigeration (sm.m. J. Pettersen), SINTEF Report STF11 A92030, Trondheim 1992
  • Anvendelse av “naturlige” kuldemedier. Eksempler på effektive systemløsninger ved bruk av CO2, SINTEF Rapport STF11 A93012, Trondheim 1993

Kilder og litteratur

  • Stud. 1934, 1959
  • HEH 1984
  • A. M. Bredesen: “Gustav Lorentzen. Minnetale i fellesmøte 9. desember 1996”, i DKNVS Forh. 1996, s. 75–80